Tenk deg dopamin som et tredemølle med en lur fartskontroll. Digitale distraksjoner skrur den opp i sprintmodus. Jobb? Det er en uformell spasertur, som føles pinefullt treg. Løsningen er ikke å hoppe inn i dopamin-koma, men å skru ned til en bærekraftig joggetur hvor spaserturen føles oppkvikkende igjen. Jeg kaller det «Dopamin-tredemøllen». Gjentatte høybelønningstreff akseler automatisk hjernens tempo, noe som gjør oppgaver med lav belønning (arbeid) umulige før du håndhever fartsgrensen. Ingen avholdenhet «nullstiller forventningene» over natten, det er fraværet av eskalering som gradvis bremser beltet og gjenoppretter arbeidets relative kraft.