Det er vanskelig å ignorere hva som skjer med sølv i det siste. Det som fascinerer meg, er hvor få som tolker dette trekket gjennom et hyperinflasjonsperspektiv. I stedet er den rådende fortellingen at prisene er overstrakte og fortjener gjennomsnittlig tilbakeføring — et syn jeg er sterkt uenig i. Diagrammet nedenfor fungerer som en viktig påminnelse om den ekstreme volatiliteten gull opplevde under Weimarperioden fra 1914 til 1925. Fra et pris- og atferdsperspektiv er likheten vanskelig å overse, til tross for åpenbare forskjeller i dagens politiske og økonomiske miljø. La meg være tydelig: Sølv oppnår ikke nye topper fordi gruvearbeidere hensynsløst setter inn kapital eller fordi tilbudet øker kraftig. Faktisk ser vi det motsatte. Det har ikke vært noen store oppdagelser, ingen meningsfull tilbudsrespons, mens etterspørselen fortsetter å øke strukturelt, samtidig som en pengekrise stille bygger seg opp. Dette er den typen prisatferd som vanligvis observeres i fremvoksende markeder når tilliten til valutaen svekkes.