Fattigdom får skylden for samfunnets verste utfall – men det er ikke den egentlige synderen. Når utviklingspsykologer undersøker barndomsutfall – ting som fullføringsrater, rusmisbruk, promillekjøring og fengsling – ser de nøye på hva som forutsier disse utfallene senere i livet. En variabel de ofte studerer er barndoms hardhet, som i hovedsak handler om å vokse opp i et lavinntektshusholdning. Med andre ord, hvor fattig en familie var. Det mange studier derimot finner, er at forholdet mellom familieinntekt og disse senere utfallene er overraskende svakt. I noen tilfeller er det bare en liten korrelasjon; i andre tilfeller ingen meningsfull forbindelse i det hele tatt. Til sammenligning undersøker forskerne også en annen faktor: barndommens ustabilitet eller uforutsigbarhet. Dette måles gjennom indikatorer som hvor ofte et barn flyttet, hvor mange romantiske partnere en primær omsorgsperson hadde, og hvor mye daglig usikkerhet som preget barnets liv. Her er resultatene langt mer konsistente. Barndomsustabilitet viser en sterk sammenheng med negative utfall senere i livet—effekter som anses som store etter denne forskningens standarder. Avgjørende er det at selv når forskerne statistisk kontrollerer familieinntekt, forblir tidlig ustabilitet en sterk indikator på fengsling, rusmisbruk og andre negative utfall.