Tenk deg et kosmisk beist så kolossalt at det overskygger hele galakser: astronomer har nettopp avduket Porphyrion, det mest gigantiske paret av sorte hull-jeter som noen gang er oppdaget—som strekker seg utrolige 23 millioner lysår fra spiss til spiss! Det tilsvarer å stille opp 140 Melkeveigalakser fra ende til ende, eller omtrent 140 ganger diameteren til vår hjemmegalakse. Disse tvillingstrømmene av magnetisert plasma bryter ut fra et supermassivt svart hull som lurer i en fjern, massiv galakse (omtrent 10 × størrelsen til Melkeveien) omtrent 7,5 milliarder lysår unna—den gang universet var mindre enn halvparten av sin nåværende alder. Oppdaget takket være Europas LOFAR-radioteleskop (perfekt for å fange svake, lavfrekvente utstrålinger fra eldgammel plasma), skyter Porphyrion langt forbi sin vertsgalakse, og trer dypt inn i det kosmiske nettet selv. Vi snakker om strukturer på størrelse med kosmiske tomrom, som pumper ut energi tilsvarende billioner av soler over millioner av år. Hvorfor dette blåser sinn: sorte hull-jeter er ikke bare fyrverkeri – de er kraftfulle regulatorer av universet. I denne enestående skalaen oversvømmer de det intergalaktiske mediet med varme og turbulens, kveler stjernefødsel i nabogalakser, omfordeler materie over enorme avstander og former kosmos' storskala arkitektur. Teorier begrenset tidligere jetveksten til rundt 5 millioner lysår på grunn av ustabilitet; Porphyrion bryter denne grensen, og antyder at disse monstrene var enda mer innflytelsesrike i det tidlige universet enn vi trodde—og at mange flere slike kjemper sannsynligvis lurer der ute. (Kunstneriske fremstillinger viser den episke skalaen: liten vertsgalakse i sentrum, jetfly som brøler utover som kosmiske lyskastere som gjennomborer mørket.)Publisert i Nature (september 2024): Martijn S. S. L. Oei et al., "Sorte hull-jets på skalaen til det kosmiske nettet." Oppdaget via LOFAR, med oppfølging fra GMRT, DESI og flere. Universet har nettopp blitt mye villere.