I kosmos' svake gry – bare en milliard år etter Big Bang – da universet var en kaotisk suppe av gass og spirende galakser, forventet astronomer å finne rotete, uregelmessige klumper som fortsatt var i form. I stedet har James Webb-romteleskopet avduket en imponerende overraskelse: Zhúlóng (oppkalt etter den mytiske kinesiske "Torch Dragon" som lyser opp himmelen), en storslått spiralgalakse som ser uhyggelig ut som en moden tvilling av vår egen Melkevei. Oppdaget ved en rødforskyvning på z ≈ 5,2 – noe som betyr at lyset har reist 12,8 milliarder lysår for å nå oss – kan Zhúlóng allerede skilte med sveipende, Veldefinerte spiralarmer som strekker seg over en diameter på omtrent 19 kiloparsec (~62 000 lysår), en markant sentral utbuling av eldre, rødere stjerner, og en utstrakt skive levende med pågående stjernedannelse. Denne strukturerte skjønnheten trosser konvensjonell visdom: de fleste modeller forutsa at slike ordnede, skivedominerte spiraler med store designarmer ville ta flere milliarder år å sette sammen gjennom langsom akkresjon og forsiktige sammensmeltinger. Likevel står den her, ultramassiv med en stjernemasse på over 100 milliarder solmasser (log M≈� 11,03), som konkurrerer med Melkeveiens totale i dag, og har bemerkelsesverdig høy baryon-til-stjerne-konverteringseffektivitet (~30 %)—1,5 ganger bedre enn selv de mest effektive galaksene i senere epoker. Dens sentrale bule gløder rødt og rolig (lav stjerneformasjon), mens de ytre armene lyser med nye stjerner, noe som antyder rask innvendig vekst der kjernen først slo seg ned og skiven bygget seg utover. Denne kosmiske tidskapselen var et tilfeldig fangst fra PANORAMIC Survey, JWSTs innovative «ren parallell»-modus: mens teleskopets hovedinstrument retter seg mot ett område av himmelen, sveiper sekundære kameraer stille over tilstøtende områder, dekker store områder og fanger sjeldne edelstener som målrettede undersøkelser kan overse. Ledet av forskere som Christina Williams (NSF NOIRLab) og Pascal Oesch (Universitetet i Genève), skyver oppdagelsen—detaljert i en artikkel i Astronomy & Astrophysics fra 2025—grensen for tidlig galakseutvikling. Zhúlóng er ikke bare stor og vakker; Det er rolig. I motsetning til det voldelige, sammenslåingsdrevne kaoset som forventes i det unge universet, virker denne galaksen dynamisk etablert, med beskjeden total stjernedannelse (~66 solmasser per år, godt under den typiske hovedsekvensen for dens tid og masse). Den utfordrer teorier: noen galakser kan skyte gjennom formasjoner, legge på masse i vanvittig fart, og forme elegante spiraler på under ett gigaår—langt raskere enn mange simuleringer tillater. Denne «Torch Dragon» lyser opp et dristigere tidlig univers, et univers som nesten fra starten kan føde Melkevei-lignende sofistikasjon. Den setter en avgjørende standard for å forbedre modeller av galaksesammensetning, spiralarmopprinnelse og hvor raskt orden kan oppstå fra kosmisk turbulens. Se JWSTs fantastiske utsikt over Zhúlóng: Det skarpe infrarøde bildet avslører de ikoniske armene som krøller seg ut fra en glødende rød kjerne, en skive prydet med stjernedannende knuter—bevis på at selv i universets barndom kunne eleganse blomstre midt i skapelsens brøl.

I flere tiår hjemsøkte et kosmisk mysterium astronomer: teorien forutsa at vanlig materie – baryoner som protoner og nøytroner – burde utgjøre omtrent 5 % av universets totale energibudsjett, men observasjoner av stjerner, galakser og kald gass falt under med omtrent 30–50 %. Hvor skjulte universets manglende vanlige materie seg? Svaret, som har kommet frem gjennom møysommelig detektivarbeid på tvers av flere teleskoper, ligger i det enorme, diffuse varm-varme intergalaktiske mediet (WHIM)—et skjørt nett av gass ved temperaturer på 100 000 til 10 millioner grader Kelvin som snor seg gjennom det kosmiske nettet som usynlige motorveier som forbinder galakser og hoper. Denne unnvikende gassen er så spredt og varm at den knapt avgir merkbart lys på egen hånd. I stedet oppdaget astronomene det indirekte: ved å observere hvordan det subtilt avtrykker absorpsjonslinjer på det strålende lyset fra fjerne kvasarer—de brennende kjernene i eldgamle galakser drevet av supermassive sorte hull. Når kvasarlys reiser milliarder av år gjennom rommet, passerer det gjennom disse filamentene, hvor oksygutioner (som O VII og O VIII) absorberer spesifikke røntgenbølgelengder, og etterlater karakteristiske fordypninger i spekteret. Nylige gjennombrudd har skjerpet bildet dramatisk. I 2025 jaktet forskere, som brukte XMM-Newton- og Chandra-røntgendata, kombinert med fjern-ultrafiolett observasjoner, systematisk disse absorpsjonslinjene i kvasar-synslinjer. Deres analyse plasserte de manglende baryonene fast i de varmere fasene av WHIM, ofte justert med storskala filamenter sporet av galakser – akkurat slik kosmologiske simuleringer lenge hadde forutsagt. Enda mer slående er det at direkte utslippsdeteksjoner har begynt å dukke opp. En banebrytende studie i 2025 avslørte ren WHIM-emisjon fra en uberørt 7,2 megaparsec lang filament i Shapley-superhopen, ved bruk av røntgenspektroskopi fra Suzaku og XMM-Newton. Denne svake gløden, fri for større forurensning fra punktkilder eller klynger, viste gass på 0,9 keV (10 millioner grader) med tettheter rundt 10⁻⁵ partikler per kubikkcentimeter—noe som samsvarte med simuleringsprognoser for disse kosmiske trådene og sto for en betydelig del av den manglende materien uten å overestimere fra uløste kilder. Stablede observasjoner fra eROSITA har kartlagt WHIM i tusenvis av filamenter, noe som antyder at det kan huse opptil 20 % eller mer av de manglende baryoner i disse sammenhengende tentaklene. Disse oppdagelsene fullfører baryon-tellingen, validerer standardmodellen for kosmologi (ΛCDM) og belyser hvordan galakser mater og resirkulerer gass gjennom galaktiske utstrømninger og gravitasjonskollaps. Det kosmiske nettet er ikke bare et skjelett av mørk materie—det lever med dette skjulte plasmaet, som driver universets pågående utvikling. Denne kunstnerens konsept og simuleringsbilder fanger det kosmiske nettets glødende filamenter (ofte vist i oransje/rødt for varm gass mot kaldere blå strukturer), og avslører det enorme, filamentære nettverket hvor mye av universets vanlige materie har skjult seg hele tiden.

Dette nye bildet er Hubbles skarpeste blikk på NGC 7722 hittil, og fremhever de lange banene av mørkerødt støv som snor seg rundt galaksens ytre skive og halo. Astronomer tror disse karakteristiske støvbanene er resultatet av en tidligere sammenslåing med en annen galakse! Omtrent 187 millioner lysår unna, befinner NGC 7722 seg i stjernebildet Pegasus. Bildekreditt: ESA/Hubble & NASA, R. J. Foley (UC Santa Cruz), Dark Energy Survey/DOE/FNAL/DECam/CTIO/NOIRLab/NSF/AURA;