... det er et klassisk og ikonisk bilde fra Viking 1-orbiteren i 1976 — en av de tidligste klare bildene som viser den overraskende tynne marsatmosfæren som et svakt, disig lag langs planetens grense (kant). Dette bildet (ofte omtalt i bearbeidede versjoner som å vise den "tynne atmosfæren på Mars") ble tatt i fiolett lys (bilde-ID omtrent 34A13 fra Viking Orbiter-arkivet, datert rundt 24. juli 1976). Den avslører vakkert hvor skjør Mars' atmosfære er — for det meste karbondioksid, med overflatetrykk på bare rundt 0,6 % av Jordens (rundt 6 mbar i gjennomsnitt). Tåken skyldes suspenderte støvpartikler og noen ganger tynne isskyer (CO₂ eller vannis), som sprer lys og skaper det delikate lyset ved horisonten. Nøkkeltrekk på bildet: Venstre/midt: Det fremtredende Galle-krateret (omtrent 230 km / 143 miles i diameter), kjent kalt «Happy Face» eller «smiley face»-krateret på grunn av sin buede fjellrygg «munn» og to mørke flekker som ligner «øyne». Den ligger på den østlige kanten av det enorme Argyre-nedslagsbassenget. Høyre side: Det røffe Charitum Montes (Charitum-fjellene), som reiser seg langs den sørlige kanten av Argyre Planitia-bassenget — et enormt, gammelt nedslagsmerke på Mars' sørlige halvkule. Dette ekstreme perspektivet var verdifullt for tidlige studier av atmosfærisk struktur, og viste hvordan støv kan stige høyt opp i tynn luft og hvordan atmosfæren tynnes dramatisk ut med høyden (skalahøyde ~11 km, mot jordens ~8 km). Her er noen høykvalitetsbilder og bearbeidede versjoner av dette legendariske Viking 1-bildet, som fremhever den atmosfæriske grenen, Galle-krateret og det omkringliggende terrenget: Moderne orbitere som Mars Express, Mars Reconnaissance Orbiter og andre har fotografert Galle-krateret i mye høyere detalj (inkludert dynefeltene og frostmønstrene), men dette Viking-bildet fra 1976 er fortsatt legendarisk for å gi oss et av våre første glimt av Mars' skjøre atmosfære fra bane. Det minner oss om hvor fremmed — og likevel uhyggelig vakker — himmelen på Den Røde Planeten egentlig er.

Manicouagan-krateret (også kjent som Manicouagan-nedslagsstrukturen) i Quebec, Canada, ble dannet for omtrent 214 millioner år siden (±1 million år) i sentriasperioden, da en stor meteoritt (asteroide) på omtrent 5 km i diameter traff et av de største og best bevarte nedslagskraterne på planeten vår. Her er nøkkelfakta: Alder: 214 ± 1 million år (bekreftet ved flere radiometriske dateringsmetoder, inkludert U-PB på zirkoner og andre). Opprinnelig diameter: ~100 km (62 miles). Nåværende synlig diameter: ~72 km (45 miles), på grunn av omfattende erosjon over hundrevis av millioner år (inkludert isbreutskjæring). Sentralt trekk: Babelfjellet, en fremtredende sentral topp (opphevet rebound-struktur) i midten. Moderne utseende: Krateret er nå delvis fylt opp av det ringformede Manicouagan-reservoaret (også kalt «Quebecs øye»), en stor kunstig innsjø skapt på 1960- og 1970-tallet ved å demme opp elver for vannkraft. Reservoaret danner en slående ringformet vannmasse rundt det sentrale høylandsplatået Kraterets sirkulære struktur er spesielt synlig fra verdensrommet (som vist på disse satellitt- og astronautbildene), noe som gjør det til et populært landemerke for astronauter. Interessant nok skjedde nedslaget omtrent 12–13 millioner år før trias–jura-masseutryddelsen, så det er ikke direkte knyttet til den utryddelsen (i motsetning til det mye yngre Chicxulub-krateret assosiert med dinosaurutryddelsen).

Litt humor til denne feeden... Historien om det mest autentiske utenomjordiske fotografiet, en sak offisielt dokumentert av britiske myndigheter Ilkley Moor er en tåkete myr i Yorkshire, et sted kjent for legender om savnede personer. Om morgenen 1. desember 1987 dro Philip Spencer, en tidligere politimann, på jobb over Ilkley Moor. Han tok med seg kameraet, ønsket å fange den øde skjønnheten. På et tidspunkt la han merke til en skikkelse foran seg. Det var en lav skapning med lange armer og et stort hode. Spencer bestemte seg for å ta noen bilder, og et øyeblikk senere forsvant skikkelsen mystisk inn i tåken. Da Spencer så på klokken, hadde to timer gått, selv om det for ham bare føltes som noen få øyeblikk, ledsaget av tretthet og desorientering.