James Webb Space Telescope (JWST) har avslørt en overraskende populasjon av massive sorte hull som allerede eksisterte da universet var mindre enn en milliard år gammelt. Disse beistene har masser som varierer fra millioner til milliarder av ganger solens, men de bor i bemerkelsesverdig små og unge galakser. JWSTs eksepsjonelle infrarøde egenskaper gjør det mulig å skjære gjennom kosmisk støv og fange det rødforskjøvede lyset fra disse svake, fjerne galaksene—lys strukket av universets utvidelse. Dette gjør det mulig for astronomer å være vitne til svarte hull som aktivt vokser sammen med de aller første generasjonene stjerner under den kosmiske daggryet. Disse oppdagelsene utgjør en stor utfordring for konvensjonelle modeller for dannelse og vekst av sorte hull. Standardscenarier—der sorte hull oppstår fra restene av massive stjerner—gir rett og slett ikke nok tid til at de kan vokse til så enorme størrelser i det tidlige universet. I stedet støtter JWSTs funn mer eksotiske formasjonskanaler, som direkte kollaps av enorme primordiale gassskyer eller ekstremt effektive, langvarige akkresjonsprosesser i de tette miljøene i det unge kosmos. Ved å knytte utviklingen av svarte hull så tett til fødselen av de første galaksene, forandrer disse observasjonene vårt bilde av universets tidligste epoker. Langt fra å være bare sene tilskudd, ser det ut til at supermassive sorte hull har spilt en sentral, drivende rolle i å forme den storskala strukturen helt fra starten. Kilder: NASA, James Webb Space Telescope, Nature Astronomy, Astrophysical Journal Letters

Merkur, den raske innerste planeten, er fanget i en sjelden 3:2 spinn–bane-resonans med Solen: den spinner nøyaktig tre ganger på sin akse for hver to omløp rundt stjernen vår. Denne merkelige koblingen—kombinert med Merkurs svært eksentriske (avlange) bane—skaper en av de merkeligste «dagene» i solsystemet. En full soldag på Merkur—fra én soloppgang til den neste—strekker seg til omtrent 176 jorddager, mer enn dobbelt så lenge som omløpsåret på omtrent 88 jorddager. Samtidig er planetens sideriske rotasjonsperiode (én rotasjon i forhold til stjernene) omtrent 59 jorddager. Resonansen oppstår fra solens kraftige tidevannskrefter som virker på Merkurs ikke-sfæriske form og dens eksentriske bane, som varierer avstanden til solen dramatisk. Disse tidevannene dissiperte rotasjonsenergi over milliarder av år til planeten stabiliserte seg i denne stabile 3:2 «låsen» i stedet for den mer vanlige 1:1 synkrone rotasjonen som sees i mange måner. Denne bisarre rytmen former Merkurs overflatemiljø dypt. Under det langvarige dagslyset (opptil 88 jorddager i strekk enkelte steder) svir solen terrenget til brennende høyder over 430 °C. Deretter faller like lange netter temperaturene under −170 °C (−280 °F), noe som driver voldsom termisk ekspansjon og sammentrekning som sprekker bergarter og påvirker langsiktig geologi. Den ekstreme dag-natt-syklusen påvirker også flyktige stoffer, slik at de kan migrere over overflaten. Merkur er bemerkelsesverdig, til tross for at den går i bane så nær solen, vannis—fanget i permanent skyggelagte kratere nær polene, hvor sollyset aldri når på grunn av planetens nær null aksehelning. Data fra NASAs MESSENGER-oppdrag (som gikk i bane fra 2011–2015) bekreftet lyse radarreflekterende avsetninger som vannis, ofte begravd under et mørkt isolerende lag i litt varmere områder, med renere eksponert is i de kaldeste områdene. Disse funnene viser hvordan banedynamikk og tidevannslåsing kan bevare flyktige stoffer selv på de varmeste steinplaneter. Merkurs 3:2-resonans knytter dermed sammen dens banemekanikk, ekstreme klima, overflatekjemi og uventede ledetråder om beboelighet – noe som gir verdifulle lærdommer for å forstå nærliggende steinete eksoplaneter rundt andre stjerner, hvorav mange kan oppleve lignende resonanstilstander og store temperatursvingninger. Kilder: NASA (inkludert MESSENGER-oppdragsdata), Wikipedia-planetfakta, vitenskapelig litteratur i Nature Geoscience og Icarus.

Overflaten på Mars erobret av Perseverance Rover. NASA/JPL-Caltech/ASU/MSSS