Fargerike kolosser og skiftende farger – Saturn og Titan – sett fra Cassini-romskipet En gigantisk måne dukker opp foran en gigantisk planet som gjennomgår årstidsmessige endringer i dette naturlige fargebildet av Titan og Saturn fra NASAs Cassini-romfartøy. Titan, Saturns største måne, måler 3 200 miles, eller 5 150 kilometer, i diameter og er større enn planeten Merkur. Cassini-forskere har fulgt månens sørpol siden en virvel dukket opp i atmosfæren i 2012. Se PIA14919 og PIA14920 for å lære mer om denne massen av virvlende gass rundt polen i månens atmosfære.

Se på NGC 7773, en fantastisk spiralgalakse med striper fanget i utsøkt detalj av Hubble-romteleskopet. Dette modne kosmiske mesterverket ligger omtrent 400 millioner lysår unna i stjernebildet Pegasus, og presenterer seg nesten rett foran vårt synsfelt. En strålende, lysende stjernestang skjærer dramatisk gjennom dens glødende sentrale kjerne, kanaliserer materiale innover og gir opphav til galaksens elegante, sveipende spiralarmer som krøller seg utover som grasiøse vindmøller. Astronomer anser disse fremtredende strøkene som et kjennetegn på galaktisk modenhet — de har en tendens til å dukke opp senere i en galakses levetid når stjernedannende gass migrerer mot sentrum og antenner utbrudd av nye stjerner underveis. Yngre spiraler mangler ofte slike egenskaper, noe som gjør NGC 7773 til et vakkert eksempel på et utviklet system. Galaksen ble først oppdaget av den legendariske astronomen William Herschel 9. oktober 1790, noe som la til enda en perle i hans bemerkelsesverdige katalog over dype himmelfunn. Dette Hubble-bildet viser ikke bare NGC 7773s intrikate struktur, men tilbyr også interessante paralleller til vår egen Melkevei, som også antas å være en stengt spiral...

Tenk deg en stjerne så kolossal at den trosser menneskets fantasi: Stephenson 2-18, et blodrødt beist som lurer i dypet av vår galakse. Hvis denne røde hyperkjempen plutselig byttet plass med vår Sol, ville dens oppblåste overflate strekke seg langt forbi Saturns bane—og omslutte Merkur, Venus, Jorden, Mars, Jupiter, og fortsatt nå dypt inn i riket til den ringede kjempen. Det indre solsystemet ville forsvinne helt inn i dets kvelende omfavnelse. Lyset selv sliter med å krysse dette monsteret: en enkelt foton ville trenge over åtte timer for å krype fra den ene kanten av diameteren til den andre. Til sammenligning krymper vår Sol—allerede tungvekter—til et ynkelig punkt, en ren støvkorn ved siden av denne kosmiske titanen. Plassert omtrent 19 000 lysår unna i stjernebildet Scutum, raser Stephenson 2-18 mot sin dramatiske finale. I astronomiske termer er livet nesten oppbrukt. Snart—på kosmiske tidsskalaer—vil den sannsynligvis få utbrudd i en katastrofal supernova, eller kanskje kollapse rett inn i et sort hull uten så mye som et blink. Denne ene stjernen presser grensene for stjernefysikk, utfordrer modellene våre og fungerer som et ydmykende monument over universets ville ytterpunkter: skalaer så enorme, krefter så nådeløse at de får hele solsystemet vårt til å føles som en flyktig hvisken i et endeløst brøl.