En kosmisk rovdyr frosset i tid — eller det virker i hvert fall! I dette fantastiske nærbildet fanget av Dark Energy Camera på Víctor M. Blanco 4-meters teleskopet ved Cerro Tololo Inter-American Observatory (CTIO/NOIRLab), ruver den mørke, støvete kometkulen CG 4 — kalt «Guds hånd» — som et monstrøst, gapende gap, med kjevene vidåpne som om den er i ferd med å sluke den slanke, kant-on spiralgalaksen ESO 257-19 (også kjent som PGC 21338) helt. Illusjonen er perfekt: det skyggefulle «hodet» (en tett knute av gass og støv omtrent 1,5 lysår i diameter) og dens svake, svake hale som strekker seg omtrent 8 lysår lang, ser ut til å være klare til å bite ned på den forsvarsløse galaksen rett ved «munningen». Det er ren kosmisk drama — en spøkelsesaktig hånd som strekker seg ut over tomrommet, klar til å sluke et fjernt øyunivers. Men her er den tankevekkende sannheten: dette er ren perspektivtriks. CG 4 lurer mye nærmere hjemme i vår Melkevei, omtrent 1 300 lysår unna i stjernebildet Puppis, som ligger inne i den enorme Gum-tåken. Den kant-på spiralgalaksen ESO 257-19? Det er et helt eget beist, som farer av gårde mer enn 100 millioner lysår unna — en bakgrunnskjempe fanget i en utrolig heldig siktlinje med forgrunnskulen. Det skjer ikke noe interstellart snackangrep her; de er adskilt av en utenkelig 4 – selv er en fascinerende relikvie: en Bok-kule formet til sin uhyggelige kometform av kraftig ultrafiolett stråling og stjernevinder fra nærliggende varme, massive stjerner. Disse kreftene fjerner lettere materiale, og etterlater den tette kjernen som peker bort som en hale — en klassisk kometkule. Skjult inne i det støvete hodet kunne det være frøene til fremtidige stjerner, stille kollapsende under sin egen tyngdekraft. Dette fantastiske bildet er ikke bare øyegodteri — det minner oss om hvordan dybde og tilfeldighet skaper noen av universets mest surrealistiske optiske illusjoner. Det som ser ut som nært forestående kosmisk blodbad er faktisk to urelaterte objekter, adskilt av enorme epoker av rom, perfekt lagt over hverandre i vårt syn. En vakker løgn fortalt av lys og CTIO/NOIRLab/DOE/NSF/AURA; Bildebehandling: T.A. Rector (University of Alaska Anchorage), D. de Martin & M.

Det klareste bildet som noen gang er tatt av planeten Merkur NASA

I slutten av januar 2026 avduket astronomer imponerende nye bilder fra Gemini North-teleskopet som sitter på toppen av Mauna Kea, Hawaii — bevis på at kometen C/2025 K1 (ATLAS), en uberørt vandrer fra den fjerne Oort-skyen, dramatisk seg selv i stykker. Denne iskalde inntrengeren overlevde modig sin brennende nære kontakt med solen 8. oktober 2025, men den nådeløse kombinasjonen av brennende varme, tidevannspåkjenninger og piskende solvind knuste endelig dens skjøre, ruinefylte kjerne — en løst sammenlimt blanding av eldgammel is, støv og stein som var igjen fra solsystemets kaotiske fødsel. Side-ved-side time-lapse-magi fra 11. november og 6. desember 2025 avslører den hjerteskjærende evolusjonen: det som startet som en enkelt (allerede skjør) kjerne, splittet seg i minst fire distinkte glødende fragmenter, noen nå drivende fra hverandre med tusenvis av kilometer. Disse bitene pulserer og flimrer uavhengig av hverandre — lysner, dempes, skifter — mens de slipper ut materiale og sakte forsvinner inn i tomrommet. Enda mer slående: kometens karakteristiske smaragdgrønne koma (forårsaket av glødende diatomisk karbon, C₂) har gitt plass til en varmere gyllen nyanse, noe som signaliserer at disse flyktige karbonkjedemolekylene stort sett har kokt bort eller blitt uttømt i oppløsningskaoset. Dette er ikke bare kosmisk fyrverkeri — det er en sjelden, første rad-disseksjon av et av de eldste og mest urørte objektene i vårt solsystem. Når fragmentene oppløses under solens blending, eksponerer de sine indre lag, noe som gir forskere et sanntidsinnblikk i de primitive byggesteinene som dannet planeter for 4,6 milliarder år siden. Showet varer ikke evig. Disse bitene, som allerede forsvinner raskt (ligger rundt magnitude 14 tidlig i 2026), vil fortsette å smuldre, spre støv og gass, og til slutt forsvinne i mørket — kanskje noen som blir kastet ut helt fra solsystemet på hyperbolske baner. Fanget i utsøkt detalj av den 8,1 meter høye Gemini North (en del av International Gemini Observatory, drevet av NSF NOIRLab), gjør disse bildene en stille død til en spektakulær lærepenge i skjørhet og vold ute i verdensrommets dype frost. En påminnelse: selv kometer — de spøkelsesaktige «skitne snøballene» — får dramatiske slutter når de våger å danse for nær stjernen vår. Kilde: NSF NOIRLab / International Gemini Observatoryspace.