Et univers i ett bilde Denne fantastiske illustrasjonen fanger hele det observerbare universet i en enkelt, tankevekkende ramme. I sentrum er vårt solsystem, omkranset av planetene, den isete strekningen av Kuiperbeltet, spiralarmene til Melkeveien, fjerne galakser, det enorme kosmiske nettet og til slutt det glødende plasmaet som er igjen fra Big Bang i den ytterste kanten. Det er en kraftig påminnelse om hvor små vi er – og hvor vakkert stort kosmos er. Kreditt: Pablo Carlos Budassi

NASAs bilde av solen som ser ut som en jack o lanterne

Astronomer kan ha fått det aller første glimtet av et supermassivt sort hull som blir født – og det skjer inne i en galakse formet som uendelighetssymbolet (∞). Denne "Infinity"-galaksen ble oppdaget i fantastiske bilder fra James Webb-romteleskopet, og ble dannet ved kollisjon mellom to galakser. Men den virkelige overraskelsen ligger i kjernen: et aktivt matende sort hull som ikke er i noen av galaksenes kjerne, men plassert rett mellom dem, i sentrum av den kosmiske uendelighetssløyfen. Ledet av Yale-astronomen Pieter van Dokkum, tror teamet at dette kan være et helt nytt supermassivt sort hull – en kosmisk nyfødt som aldri er sett før. Hvis denne oppdagelsen bekreftes, utfordrer den tradisjonelle ideen om at gigantiske sorte hull vokser sakte fra mindre "lysfrø" etterlatt av døende stjerner. I stedet støtter den "heavy seed"-teorien, der massive gasskyer kollapser direkte inn i sorte hull under ekstreme forhold, som under galaksekollisjoner. Dette kosmiske spedbarnet, født fra kaoset av et galaktisk sammenstøt, kan være et sjeldent moderne ekko av hvordan de tidligste sorte hullene ble dannet og bidro til å forme universet. Flere observasjoner er på gang, men hvis det stemmer, er vi vitne til at en kosmisk tungvekter tar sitt aller første åndedrag. Referanse: Pieter van Dokkum et al., «The ∞ Galaxy: A Candidate Direct-collapse Supermassive Black Hole between Two Massive, Ringed Nuclei», The Astrophysical Journal Letters (2025).

Moon Eye, enkelteksponeringsbilde av Zach Cooley i 2020

Cat's Paw-tåken – sett av James Webb-romteleskopet Tåker er ikke bare kjent for sin fantastiske skjønnhet, men også for de kjente formene vi forestiller oss i skyene deres – og få er mer ikoniske enn Kattepotetåken. Men ikke la deg lure: ingen jordisk katt kunne ha laget dette kosmiske mesterverket. Kattepotetåken ligger rundt 5,700 lysår unna i stjernebildet Skorpionen, og er en massiv stjernedannende region som ligger i en gigantisk molekylsky. I løpet av bare de siste få millioner årene har den født stjerner nesten ti ganger Solas masse. Dette fantastiske bildet, nylig tatt i infrarødt av James Webb-romteleskopet, avslører enestående detaljer. Den gir astronomer et klarere blikk på de kaotiske, turbulente prosessene som forvandler kalde skyer av gass til flammende, nyfødte stjerner.

Denne roboten kan generere vann fra atmosfæren på Mars Den kan også brukes på jorden.

Kunst "Before the Void" av meg, blender3D, 2025 Av Vadimsadovski

Universet plakat av NASA...

Sirius Sirius, også kjent som Alpha Canis Majoris, er den lyseste stjernen i stjernebildet Canis Major (den store hunden) og den lyseste stjernen på nattehimmelen etter solen. Det er en varm, blåhvit stjerne i A-klassen som ligger bare 8,6 lysår fra Jorden. Sirius er omtrent dobbelt så stor som solen vår. Dens intense lysstyrke og lave posisjon på himmelen skaper ofte glitrende fargeglimt når den blinker. J.K. Rowling brukte navnet Sirius for en karakter i bøkene sine fordi stjernen har kallenavnet «hundestjernen». Sirius har en svak hvit dvergkompanjong kalt Sirius B, som ligger omtrent 10 buesekunder unna. Astronomer ga den kallenavnet «The Pup». En hvit dverg er den ekstremt varme kjernen til en stjerne som har sluttet å smelte sammen hydrogen, kastet sine ytre lag og etterlatt seg en glødende rest.

Supernova 1006 — den lyseste stjerneeksplosjonen i historien I år 1006 var mennesker på jorden vitne til en av de mest spektakulære kosmiske hendelsene som noen gang er registrert - eksplosjonen av supernovaen SN 1006. Det var så lyst at det kunne sees om dagen, og om natten kastet det skygger på bakken. Gamle observatører beskrev den som en "gjestestjerne" som skinner som en fakkel på himmelen. SN 1006 regnes som den lyseste supernovaen i menneskehetens historie, synlig for det blotte øye i nesten to år. Det var en av bare fire supernovaer med det blotte øye sett i forrige årtusen: 1006, 1054, 1572 (Tychos supernova) og 1604 (Keplers supernova). Bildet viser restene av SN 1006, fanget av Hubble-romteleskopet – en spøkelsesaktig sky av gass og støv som fortsatt utvider seg over 1000 år senere. NASA