Universets mest perfekte kosmiske bullseye Oppdaget ved ren kosmisk flaks i 1950, snublet astronomen Arthur Hoag over dette sinnssyke ekstragalaktiske underverket mens han speidet over himmelen. Det han fant, trosser vanlige galakseforventninger: en nesten feilfri ring av strålende blå unge stjerner som omringer en tett sentral kule av mye eldre, rødere stjerner—adskilt av et uhyggelig mørkt, nesten tomt gap som ser ut som et tomrom slått gjennom selve virkeligheten. Denne forbløffende strukturen—som strekker seg omtrent 100 000–120 000 lysår i diameter (sammenlignbar med Melkeveiens diameter)—ligger omtrent 600 millioner lysår unna i stjernebildet Serpens (Slangen). Hvordan oppsto en slik geometrisk perfeksjon? Opprinnelsen forblir en av astronomiens varige mysterier. Ledende teorier inkluderer: En dramatisk galaksekollisjon for milliarder av år siden, hvor en mindre galakse slo gjennom en større, og utløste en bølge av stjernedannelse som frøs fast i denne ringen (som en stein som hopper over en kosmisk dam). Den vedvarende gravitasjonspåvirkningen fra en nå forsvunnet sentral bar, som former skiven til dette symmetriske underverket. Merkverdig nok viser radioobservasjoner ingen tegn til nylig galakseakkresjon de siste milliarder årene – noe som betyr at denne bisarre arkitekturen har forblitt bemerkelsesverdig stabil. For å øke wow-faktoren: i det berømte Hubble-bildet (vakkert bearbeidet med moderne AI som demper for fantastisk klarhet), titter en annen, enda fjernere ringgalakse frem gjennom det mørke gapet rundt «klokken 7»-posisjonen – som et miniatyrekko av Hoags objekt selv, milliarder av lysår lenger unna. Ren tilfeldighet som fremhever universets enorme dybde. Bildekreditt: NASA, ESA, Hubble; Behandling: Benoit Blanco (og lignende høyoppløselige Hubble-bilder) (Dette fantastiske Hubble-opptaket avslører galaksens hypnotiske symmetri og den lille bakgrunnsringen—virkelig et av de mest surrealistiske synene i dypromsfotografering.)

James Webb Space Telescope (JWST) har oppnådd en banebrytende milepæl: å bekrefte den første eksoplaneten som er direkte avbildet i bane rundt en hvit dverg, den utbrente resten av en tidligere sollignende stjerne. Denne iskalde verdenen, WD 1856+534 b, ligger bare 80 lysår unna og utfordrer lenge holdte antakelser om planetarisk skjebne i kjølvannet av stjernedøden. Oppdaget i 2020 via transittmetoden (opprinnelig av TESS), går gasskjempen—omtrent på størrelse med Jupiter, men med en masse estimert mellom ~0,8 og ~6 Jupiter-masser (sannsynligvis rundt 5–6)—i bane rundt sin hvite dvergvert hver 1,4. dag på en ekstremt nær avstand på omtrent 0,02 AU (omtrent 3 millioner kilometer). Dette plasserer den dypt inne i stjernens såkalte «forbudte sone»—et område hvor enhver planet burde ha blitt slukt eller ødelagt under den opprinnelige stjernens røde kjempefase, da den blåste opp og omsluttet indre baner. Likevel overlevde WD 1856+534 b. Den tålte enten den intense oppvarmingen og massetapet av den voldsomme ekspansjonen, eller migrerte innover etterpå, kanskje gjennom dynamiske interaksjoner eller andre mekanismer. Den hvite dvergen i seg selv er relativt kjølig (~4 900–5 000 K) med en avkjølingsalder på ~5–6 milliarder år og en total systemalder på 7–10 milliarder år—nesten dobbelt så høy som i vårt solsystem. JWSTs Mid-Infrared Instrument (MIRI) fanget planetens svake termiske emisjon direkte, og avslørte en gjennomsnittstemperatur på ~186 K (−87°C eller −125°F)—noe som gjør den til den kaldeste eksoplaneten som noen gang er direkte oppdaget og avbildet. Denne iskalde temperaturen (bare omtrent 60 K varmere enn Jupiter) utelukker en brun dvergkompanjong og bekrefter dens planetariske natur gjennom infrarød overskuddsmodellering, hvor den hvite dvergens fluks trekkes fra for å isolere planetens glød. Denne oppdagelsen endrer vår forståelse: planeter kan tåle stjernedød og potensielt migrere inn i tette baner rundt hvite dverger. I fjern fremtid kan slike systemer til og med huse midlertidig beboelige soner, ettersom den avkjølende hvite dvergen gir mild varme—og gir et glimt inn i mulig post-stellar planetarisk utvikling. En andre JWST-observasjon (en del av det pågående programmet) er planlagt senere i 2025 for å undersøke planetens atmosfære nærmere, lete etter flere følgesvenner og klargjøre dannelsesscenarier—som migrasjon med høy eksentrisitet sammenlignet med andre baner. Forskningsartikkel Mary Anne Limbach et al., "Termisk emisjon og bekreftelse av den iskalde hvite dverg-eksoplaneten WD 1856+534 b," The Astrophysical Journal Letters 984, L28 (2025). (Også tilgjengelig på arXiv: 2504.16982)

Saturns overflate i nær-infrarødt lys, fanget av Cassini