Det imponerende sammensatte optiske bildet fanger den majestetiske Triangulum-galaksen (Messier 33 eller M33), en fantastisk spiralgalakse bare 2,7–2,9 millioner lysår unna i stjernebildet Triangulum—noe som gjør den til en av våre nærmeste kosmiske naboer og det tredje største medlemmet av Local Group etter Melkeveien og Andromeda. Først sett av den italienske astronomen Giovanni Hodierna før 1654 og senere katalogisert av Charles Messier 25. august, I 1764 strekker M33 seg over omtrent 61 000 lysår i diameter—omtrent halvparten av diameteren til vår Melkevei. Med anslagsvis 40 milliarder stjerner (sammenlignet med Melkeveiens 100–400 milliarder og Andromedas billioner), kan den skilte med en beskjeden stjernedannelsesrate på rundt 0,45 solmasser per år—mindre enn halvparten av Melkeveiens hastighet på omtrent 1 solmasse per år. Galaksens totale masse ligger på rundt 10 milliarder solmasser, men når man inkluderer mørk materie ut til omtrent 55 000 lysår, øker tallet til rundt 50 milliarder solmasser. Dens front-på-skive har løst viklede spiralarmer rike på gass, støv og livlige stjernedannende områder. I hjertet ligger en kjerne i H II-regionen som huser Local Groups mest lyssterke, ultraluminøse røntgenkilde – et kraftig fyrtårn for høyenergiaktivitet. Denne detaljerte Hubble-mosaikken avslører millioner av individuelle stjerner over M33s vidstrakte armer, og fremhever dens intrikate struktur og aktive stjernefødselssoner. Et livlig vidvinkelbilde viser galaksens glødende spiralarmer prikket med rosa H-alfa-emisjon fra ionisert hydrogen—kjennetegn på kraftige stjerner ... Fanget fra Kitt Peak National Observatorys Nicholas U. Mayall 4-meters teleskop, blander dette multifilter-komposittet bredbåndsfarger (U: magenta, B: blå, V: grønn, R: gul, I: rød) med smalbåndsutslipp ([O III]: lyseblå, Hα: rød, [S II]: oransje) for å avsløre glødende tåker og stjernehoper i utsøkt detalj. Kreditt: KPNO/NOIRLab/NSF/AURA; Bildebehandling: M. Zamani, A. Hussein & D. de Martin (NSFs NOIRLab). Ytterligere bilder med tillatelse fra NASA/ESA/Hubble og lokale astrofotografer. Selv om M33 nå er vakker, er fremtiden knyttet til dens gravitasjonsdans med Andromeda: i løpet av de kommende milliardene av årene vil den begynne å smelte sammen med den større galaksen, og til slutt bidra til en kolossal ny elliptisk kjempe—kanskje den endelige skjebnen til vårt eget nabolag i Local Group.

landingsstedet for Apollo 15, den vanskeligste landingen på månen i Apollo-programmet. Den landet i en liten skaper, derav den lille helningen. NASA

I desember 2004 slapp en magnetar—en hypermagnetisert nøytronstjerne—kalt SGR 1806-20 løs et av de mest voldsomme utbruddene som noen gang er registrert i vår galakse. Fra omtrent 50 000 lysår unna (halvveis over Melkeveien) traff denne kolossale gammastråleflammen jorden 27. desember, og forvandlet kortvarig nattsidens øvre atmosfære til noe som lignet dagtid. Eksplosjonen var forbløffende: på bare 0,2 sekunder slapp den ut mer energi enn solen vår vil sende ut de neste 250 000 årene. Gammastråler flommet planeten og mettet detektorene på minst 15 romfartøy (inkludert NASAs Swift, som ikke engang var rettet mot den – strålingen trengte rett gjennom satellitten). Ingen varig skade kom til oss—ingen strømbrudd, ingen utryddelser—men flammens kraft var massivt ionisert i Jordens ionosfære, som rev løs elektroner og dramatisk økte atmosfærens ledningsevne. Dette utvidet midlertidig ionosfæren, forstyrret langbølget radioutbredelse, og fikk til og med Jordens magnetfelt til å «ringe» som en slått klokke. Satellitter og bakkestasjoner fanget klare signaler av disse endringene, og knyttet en fjern kosmisk katastrofe direkte til planetens romvær. Hvorfor denne hendelsen fortsatt fascinerer forskere: Magnetarer har de sterkeste magnetfeltene som er kjent noe sted—billioner ganger mer intense enn Jordens, i stand til å slette et kredittkort fra halvveis til Månen. Denne flammen avslørte hvor voldsomt disse feltene kan knekke og koble seg sammen igjen, og frigjøre energi i et katastrofalt «stjerneskjelv». Den beviste at ekstreme astrofysiske eksplosjoner kan nå over galaktiske avstander for fysisk å samhandle med planetatmosfærer, og bygge bro mellom høyenergi-astrofysikk og nær-jord-romvær. Utbruddet ga også verdifulle data om flare-mekanikk: hvor vanvittig rask magnetisk energi kan omdannes til gammastråling, og hvor effektivt denne strålingen beveger seg uhindret gjennom det interstellare rommet. Hendelser som dette markerer det ekstreme taket av stjernevold og minner oss om at universet fortsatt kan overraske – og subtilt berøre – vår lille verden fra utrolig lang avstand. Kilder: NASA, European Space Agency (ESA), Nature, Astrophysical Journal Letters, og relaterte fagfellevurderte studier om SGR 1806-20s gigantiske utbrudd.