Saturns overflate i nær-infrarødt lys, fanget av Cassini

Astronomer har avdekket det som kan være den største enkeltstrukturen i det observerbare universet: Hercules–Corona Borealis Great Wall, en svimlende kjede av galakser, hoper og kosmiske filamenter som strekker seg utrolige 10–15 milliarder lysår i diameter (med nyere analyser som antyder at den kan være enda større enn det opprinnelige estimatet på 10 milliarder lysår). Først oppdaget for mer enn et tiår siden gjennom en uventet klynging av gammastråleutbrudd (universets mest voldelige eksplosjoner, som markerte døden til massive stjerner), ble dette kolossale fenomenet senere støttet av massive galakseundersøkelser som Sloan Digital Sky Survey. Dette strekker seg over et enormt område av den nordlige himmelen—fra stjernebildene Herkules og Corona Borealis helt mot Boötes, Draco, Lyra og til og med deler av Tvillingene—og er ikke bare en «mur»; det er mer som en gigantisk, noe avrundet superfilament i det kosmiske Why It Shocks Minds: standard Big Bang-kosmologi, drevet av gravitasjon og mørk materie, forutsier at strukturer bare bør vokse seg så store i de omtrent 13,8 milliarder årene siden universet begynte. Materie kan bare klumpe seg sammen i hastigheter begrenset av fysikken, så det finnes et teoretisk tak på koherente trekk—men dette overgår denne grensen, noen ganger med flere faktorer. Den går rett imot (og kanskje utover) den forventede skalaen for ensartethet på de største skalaene. Slike oppdagelser tvinger kosmologer til å skjerpe modellene sine: de justerer antakelser om inflasjon i det tidlige universet, den presise rollen mørk energi har i å strekke rommet, eller til og med de fine detaljene i hvordan materie klumpet seg sammen etter Big Bang. Selv om universet fortsatt ser statistisk glatt og isotropt ut totalt sett (det kosmologiske prinsippet holder seg bemerkelsesverdig godt), avslører disse megastrukturene at de største mønstrene er rikere, mer klumpete og mer overraskende enn lærebøker når det definitivt er én enkelt sammenhengende enhet, eller en justering av mindre klynger forsterket av vår synsvinkel? Juryen er fortsatt i vurdering, med pågående GRB-studier og fremtidige oppdrag som THESEUS klare til å kartlegge det i skarpere detalj. Uansett står Hercules–Corona Borealis Great Wall som en spennende påminnelse: selv på skalaer som spenner over milliarder av lysår, skjuler kosmos kjemper som utfordrer alt vi tror vi vet. (Kilder: NASA, Sloan Digital Sky Survey, Astrophysical Journal, Nature Astronomy, nylige arXiv-preprints og oppdateringer fra 2025-analyser)(Bilder ovenfor: Kunstnerens konsepter og kart som illustrerer den enorme skalaen og filamentære naturen til Hercules–Corona Borealis Great Wall i det kosmiske nettet.)

Dette fascinerende bildet viser NGC 5307, en planetarisk tåke som ligger omtrent 10 000 lysår fra jorden i stjernebildet Centaurus. Den ble oppdaget i 1836 av den engelske astronomen John Herschel. En planetarisk tåke markerer det siste stadiet i livet til en sollignende stjerne og gir et glimt inn i den fjerne fremtiden til vårt eget solsystem. Når en slik stjerne nærmer seg slutten av sitt liv, utvider den seg til en rød kjempe, drevet av kjernefysisk fusjon i kjernen. Mens fusjonen fortsetter, balanserer det utadgående trykket tyngdekraften. Etter hvert som fusjonsenergien avtar, kollapser kjernen og stjernens ytre lag blir forsiktig utstøtt ut i verdensrommet. Det som gjenstår er et fantastisk skall av glødende gass som omgir en hvit dverg, den tette resten av stjernens kjerne. I NGC 5307 utvider disse glødende ytre lagene seg sakte utover med en hastighet på omtrent 15 km/s mens de gradvis kjøles ned. Over tid vil tåken spre seg og forsvinne, og bare den svake hvite dvergen blir igjen. Dette fengslende bildet ble laget ved hjelp av optiske data fanget av Advanced Camera for Surveys ombord på Hubble-romteleskopet og ble utgitt i august 2019. Kreditt: ESA/Hubble & NASA, R. Wade m.fl.