Alle går glipp av den virkelige historien her. Verdensbanken endret nettopp fattigdomsgrensen fra 2,15 dollar til 3,00 dollar i juni 2025, og la umiddelbart til 125 millioner mennesker i de globale ekstremfattigdomstallene. Dette var ikke folk som ble fattigere. Dette var en målingsoppdatering basert på nye kjøpekraftsparitetsdata fra 2021. Kinas nedgang fra 80 % til nær null representerer en reell strukturell prestasjon gjennom målrettede fattigdomsprogrammer over 30 år. USAs økning fanger noe helt annet: folk som faller gjennom velferdsklipper etter at pandemihjelpen utløp i 2021-2022. Supplemental Poverty Measure forteller den faktiske historien. Fattigdommen i USA falt til 7,8 % under pandemihjelpen, og hoppet deretter til 12,9 % da bistanden opphørte. Barnefattigdommen økte fra 5,2 % til 13,7 % mellom 2021 og 2023. Terskelen på 3 dollar per dag var forankret til median fattigdomsgrense i 23 av verdens fattigste land, hvor den representerer grunnleggende overlevelsesbehov som mat og husly. Å anvende denne samme terskelen på USA betyr at du sammenligner husholdninger som mistet tilgang til barneskattefradrag og økte arbeidsledighetsytelser med en referanse designet for å måle om familier i lavinntektsland har råd til minimumskaloriinntak. Den nasjonale fattigdomsgrensen i USA ligger på 27,10 dollar per dag, mer enn ni ganger høyere enn den internasjonale terskelen. Det som gjør denne sammenligningen spesielt misvisende, er at amerikanske data måler inntekt, mens mye av de globale dataene måler forbruk. I høyinntektsland med kreditttilgang og sparing betyr forbruksutjevning at inntektssjokk ikke umiddelbart fører til samme deprivasjon som i land hvor folk overlever fra lønning til lønning. Verdensbanken vet dette. Derfor publiserer de separate terskler på 4,20 dollar for lavere mellominntektsland og 8,30 dollar for øvre mellominntektsland. Men overskriftene får 3 dollar per dag fordi det genererer akkurat denne reaksjonen. Den reelle dynamikken mellom landene har ingenting med denne sammenligningen å gjøre. Kina løftet 800 millioner mennesker ut av ekstrem fattigdom gjennom industripolitikk og urbanisering, men står nå overfor økende ulikhet og avtagende vekst. USA har stagnerende lønninger for de nederste 40 % til tross for BNP-vekst, strukturelle gap i tilgang til helsevesen og utdanning, og et sikkerhetsnett som stuper kraftig i stedet for gradvis å avta. Begge er alvorlige problemer. Ingen av delene fanges opp ved å sammenligne dem på en terskel designet for å måle grunnleggende overlevelse i verdens fattigste økonomier.