Den siste bølgen av optimistisk holdning til personvern har forsterket to destruktive trender i personvernmiljøet og bransjen:

1/ Det er en reell risiko for at programmerbar personvern får sitt eget Theranos møter Cambridge Analytica-øyeblikk. Prosjekter hevder høyt personvern, mens operatørene fortsatt kan se all data. Eller betalingsløsninger går live uten dokumentasjon, kode eller forklaring. vi skal tro det er privat fordi noen sa det på scenen eller på X. Det er et rødt flagg.

2/ Hvis en slik feilhendelse utspiller seg, kan publikums innsikt bli til: «Teknologien hjelper ikke, det er mennesker uansett, så hvorfor bruke millioner på forskning og utvikling når resultatet ikke er bedre?» En slik fortelling kan ødelegge den skjøre fremgangen programmerbar personvern endelig har begynt å gjøre på internett.

3/ Samtidig angriper noen personverneksperter de mest legitime byggerne fordi man i teorien kan designe et bedre system. Ironien er at disse kritikkene nesten aldri treffer de ugjennomsiktige prosjektene, bare de gjennomsiktige som faktisk lanseres. Det praktiske resultatet? Overselgerne går fri, de seriøse byggerne får blåmerker, og brukerne sitter igjen og tenker: «Alt er uperfekt, så hvorfor bry seg?»

4/ Vi trenger en kultur som oppmuntrer personvernteam til å levere tidlig og lære av tilbakemeldinger fra virkeligheten. Iterasjon kan ikke bare skje i artikler. Det må skje i levende systemer. Det som betyr noe, er at prosjektets antakelser om tillit og risikoer er fullstendig transparente, slik at alle kan avgjøre om det samsvarer med deres personlige risikoprofil. Personvern fortjener informerte brukere, ikke blind tro.

5/ Og ja, vi bør aktivt utfordre ikke-transparente personvernløsninger. Manglende åpenhet er en trussel mot fremgangen programmerbar personvern som endelig gjøres. Hvis vi lar denne trenden fortsette, kan det ødelegge tilliten i hele lokalet og sette byggherrer tilbake flere år.