NGC 6789 er en av de oppdagelsene som får astronomer til å skrive om fotnotene i lærebøkene sine. De fleste dverggalakser i kosmiske tomrom skal være «døde»: eldgamle, røde og uten den kalde hydrogengassen som trengs for å lage nye stjerner. Det Lokale Tomrommet — den enorme, undertette boblen vi sitter nær — er spesielt det. Den er omtrent 150–200 millioner lysår i diameter og inneholder ~60 % færre galakser enn gjennomsnittlig kosmisk areal. Alt som lever der burde ha gått tom for stjernedannende drivstoff for milliarder av år siden. Likevel, da forskere undersøkte NGC 6789 med Canada-France-Hawaii-teleskopet og oppfølgingsspektroskopi, fant de lyse, blå stjernehoper og H II-områder som glødet med ionisert hydrogen — klare tegn på stjerner født de siste hundre millioner årene. Omtrent 4 % av stjernemassen er så ung, noe som er forbløffende for en void-beboer. De to ledende (og begge ubehagelige) forklaringene akkurat nå er: Primordial gassbevaring: På en eller annen måte holdt denne lille galaksen et reservoar av uberørt, metallfattig hydrogen uberørt i 13 milliarder år, skjermet fra de vanlige varme- og utkastingsmekanismene. Det er ekstremt vanskelig å gjøre uten mørk-materie-dynamikk vi ikke fullt ut forstår. Sen akkresjon fra tomrommet: Ekstremt diffuse filamenter av intergalaktisk gass — for tynne til å se direkte — kan sive inn og sjokkere inn i stjernedannende skyer når de treffer galaksen. Det ville kreve at tomrommet var mindre tomt enn våre nåværende modeller forutsier. Uansett er NGC 6789 et levende moteksempel til ideen om at miljøet fullstendig dikterer skjebnen. Det er en sta liten galakse som nektet å dø i den kosmiske ørkenen. Slike oppdagelser er grunnen til at tomrom, som tidligere ble avfeid som kjedelige, nå er noen av de mest spennende grensene innen ekstragalaktisk astronomi. Noen ganger holder universet sine beste hemmeligheter på de tommeste stedene.