Jeg skrev et essay for Bloomberg Weekend om sosialpsykologi. Jeg var nysgjerrig på hvor feltet sto etter alle skandalene: ikke bare svindel og fabrikasjon, men resultater som ikke replikerte og «skrivebordsskuff»-problemet som skjulte nullresultater.

Jeg mener, det var litt tullete da alle på scenen i Davos powerposerte den gangen, men det viser også effekten av noe forskning i den virkelige verden. Så hva fant jeg?

Først var jeg ganske deprimert, for å være ærlig. Var hele feltet bare fullt av svindel? Nope. Jeg klarte å komme meg videre ganske raskt.

Men så satt jeg fast i det faktum at så mange av grunnteoriene var ganske gamle — noen fra 50-tallet, få nyere enn 90-tallet. Men dette gir mening: det er de som har blitt testet og testet på nytt i så mange varianter.

Til slutt kom jeg over ideen om at dette er det som gjør sosialpsykologi moden: forskere sjekker gjentatte ganger variasjoner med subtile forskjeller. Og skandalene fikk feltet til å våkne og ta problemene det sto overfor på alvor.

Jeg tror også at feltet ble skadet av visse insentiver: de som ønsket å anvende forskningen i organisasjoner og få konsulenthonorarer og scenetid, og journalister som lette etter flashy overskrifter. God samfunnsvitenskap burde nok være litt kjedelig.

Jeg er ikke samfunnsviter, men jeg spiller noen ganger en på TV (vel, radioen). Så dette endte opp med å bli et morsomt prosjekt som lot meg dykke inn i noe nytt.