Romantikken her er vakker, men matematikken er det ikke. Virkelighetssjekk på «gressfôret»: ∙Kun omtrent 4 % av storfesalget i USA er gressfôret, og mindre enn 1 % av storfeet som slaktes er 100 % gressbehandlet ∙75–80 % av «gressforet storfekjøtt» som selges i USA, importeres faktisk fra Australia, New Zealand og Sør-Amerika ∙~95 % av amerikanske storfe tilbringer sine siste 4-6 måneder i fôranlegg og spiser kornrike rasjoner (70-90 % korn/konsentrater) Hva foder faktisk spiser: Mais (primært), soyabønnemel, soyabønneskall, maisensilasje, destillatorkorn, bomullsfrø, bygg – pluss antibiotika og veksthormoner. Ja, den samme soyaen du kritiserer. Ironien: Du gjør narr av å fly inn soya fra Brasil, mens den konvensjonelle storfeindustrien er en av de største forbrukerne av brasiliansk soya. Den amerikanske storfeindustrien bruker store mengder soyabaserte proteintilskudd i fôrrasjoner. Kua ER et fantastisk biologisk system. Men å late som om det industrielle storfekjøttsystemet bare er «kyr som spiser gress» er den virkelige fantasien. Det idylliske bildet du maler eksisterer for mindre enn 5 % av storfeproduksjonen. Vil du bruke argumentet om «gressforet»? Flott – da bør du faktisk gå over til det systemet i stedet for å forsvare det industrielle med pastoral poesi.