Mot intuisjonen er ikke populariteten til åpenbart LLM-skrevne avsnitt drevet av at folk ikke legger merke til hva de er. De fleste lesere kjenner igjen stilen. De kjenner det igjen med en gang. Feilen er å anta at anerkjennelse undergraver appellen. I praksis forsterker det ofte dette. Det gir et stille ego-boost i tanken «andre kan bli lurt, men jeg ser det», kombinert med den enda mer behagelige tanken «og jeg er i bunn og grunn enig i det uansett.» Teksten smigrer leseren to ganger: én gang ved å være lett, og én gang ved å være like lettlesbar. En stor del av appellen er altså at disse avsnittene konvergerer mot en stil optimalisert for lav sosial og kognitiv friksjon snarere enn innsikt. Som politisk signalisering er budskapet bevisst kjedelig, leselig og forutsigbart; Denne svært åpenbare funksjonen fungerer som et koordinasjonssignal. Når innhold høres ut som det «alle allerede på en måte tror», føles det trygt å støtte, dele eller være enig i, noe som igjen forsterker synligheten og bekrefter appellen i ettertid. Den selvoppfyllende loopen er ikke at skrivingen er god, men at den er maksimalt ufarlig. Avgjørende er at denne stilen også er ego-beskyttende. Leseren kan tenke «Jeg kunne ha skrevet det selv», noe som bevarer selvbildet samtidig som det gir gleden av gjenkjennelse og samsvar. I motsetning til originale eller skarpe argumenter, tvinger det ikke frem epistemisk oppdatering, statustap eller innrømmelse av at noen andre så noe du ikke gjorde. I den forstand lykkes prosa i LLM-stil ikke ved å undervise, men ved å minimere den psykologiske kostnaden ved enighet. Så la oss gå nærmere inn på dette – ikke fordi forklaringen er spesielt mystisk, men fordi en nærmere undersøkelse kan være opplysende. På et bredere nivå reflekterer det kjente dynamikker i hvordan informasjon sprer seg, hvordan konsensus stabiliseres, og hvordan folk trekkes mot ideer som føles både åpenbare og bekreftende. Ved å utforske disse mønstrene kan vi bedre forstå hvorfor denne stilen fungerer, hva den optimaliserer for, og hva den stille fortrenger i prosessen.