Dette essayet undersøker statusen til virus i forhold til kriteriene for liv, og inkorporerer både vitenskapelig bevis og filosofiske refleksjoner. Til tross for deres betydelige interaksjoner med biologiske systemer og kontroverser angående denne holdningen, oppfyller ikke virus de grunnleggende biologiske kriteriene for liv, under min definisjon. De er helt avhengige av vertscellulært maskineri for replikasjon og mangler både autonom metabolisme og cellulær struktur. Denne analysen er i tråd med den bredere vitenskapelige konsensus og filosofiske betraktninger om at virus ikke bør klassifiseres som levende organismer og implikasjonene av denne hypotesen. "Hvordan unngår den levende organismen forråtnelse? Det åpenbare svaret er: Ved å spise, drikke, puste og (når det gjelder planter) assimilere. Det tekniske begrepet er metabolisme. Det greske ordet () betyr forandring eller utveksling. Utveksling av hva?» – Erwin Schrödinger, Hva er liv?, mannen som forutsa DNA flere tiår før det ble oppdaget, og en objektiv ikke-biolog. Introduksjon Livets natur har lenge vært gjenstand for filosofiske og vitenskapelige undersøkelser. Virus, som bruker vertscellulært maskineri for replikasjon uten autonom metabolisme eller cellulær struktur, utfordrer tradisjonelle definisjoner av biologisk liv, men tilfredsstiller dem ikke. Historiske perspektiver har svingt, og plasserer ofte virus i en gråsone mellom liv og ikke-liv. Imidlertid plasserer konsensus, basert på nåværende forståelse, virus utenfor riket til levende organismer (Moreira & Lopez-Garcia, 2009; Lederberg, 2002). Virus har ikke iboende metabolisme. De kommer selvfølgelig inn i celler, og cellene metaboliserer, og man kan si at virus da er levende, som et frø i fruktbar jord. Imidlertid opprettholder et frø en lav, men eksisterende metabolsk tilstand, mens et stykke brød - eller et virus - ikke gjør det. Den materielle forskjellen er selvfølgelig at virus inneholder genetisk informasjon, som kan replikere inne i en celle, noe som får oss til å forestille oss dem som analoge med bakterier. Men de ligner mer på en mRNA-vaksinelipid-nanopartikkel enn en bakterie, siden bakterien har en selvjusterende, aktiv metabolisme, og viruset ikke har det. Spørsmålet om hvorvidt virus er i live har vært et tema for debatt, både vitenskapelig og filosofisk. Norman Pirie bemerket en gang at det å definere liv blir nødvendig når vi oppdager entiteter som ikke er klart levende eller døde (Villarreal, 2004). Virus, som eksisterer på grensen mellom kjemi og liv, replikerer i vertsceller, og utfordrer vår forståelse av hva det vil si å være "levende". Denne atferden gir imidlertid ikke autonomi som er et kjennetegn på livet. Det som aldri kan være levende utenfor en levende organisme, og opphører med aktivitet når den forlater den, kan ikke metabolisere, som Schrödinger understreket. Jeg kunne se livet som atomer med elektroner som omkranser dem, det vi kaller materie. Men da ville jeg ikke vite hva som er fysikk og hva som er biologi. Jeg kunne bli fanget i uendelige problemer, utvide horisonten til å inkludere ikke-jordisk liv eller ukjente fenomener. Jeg kunne skape ubegrensede muligheter – univers, totalitet, bevissthet – og overgi meg til spørsmål jeg ikke kan svare på. Det er ikke feighet å gi opp dette; snarere er det praktisk å fokusere på hva som kan studeres og bekreftes med bevis. Jeg kunne bli filosof, tenke på liv og ikke-liv som entropi, eller studere kvantefenomener. Eller jeg kunne gjøre jobben til biologen. Studiet av livet, ambisiøst, men begrenset, krever arbeidsdefinisjoner. Biologer har laget kriterier, taksonomier og evolusjonsteorier, og foredlet dem gjennom århundrer. Disse rammeverkene holder seg godt for cellulært liv, kartlegging av gener og evolusjonære forhold i et livets tre. Legg til virus i dette treet, og det smuldrer opp, fordi virus mangler de autonome egenskapene som passer inn i disse definisjonene. De plasserer seg ikke logisk, semantisk eller beregningsmessig innenfor det systemet. Denne diskusjonen fusjonerer dype filosofiske undersøkelser med empirisk forskning. Skillet mellom enheter som autonomt kan replikere, metabolisere og opprettholde homeostase, og de som ikke kan – som virus – støtter en binær natur av liv. Dette perspektivet styrkes av nødvendigheten av cellulær struktur for stabilt, autonomt liv (Sinha et al., 2017; Braga et al., 2018). Filosofisk sett utfordrer virus vår forståelse av livets definisjoner. Noen beskriver deres replikasjon i celler som en "slags lånt liv" (Villarreal, 2004). Men siden de er helt avhengige av vertens metabolske maskineri, er de mer beslektet med biologiske midler enn uavhengige levende organismer. Som nobelprisvinner Joshua Lederberg understreket, flettes virus dypt sammen med vertsgenetikk og metabolisme, og påvirker evolusjonen uten at de selv er i live (Lederberg, 1993; van Regenmortel, 2016). Til tross for deres sentrale rolle i evolusjonen – spesielt i horisontal genoverføring – oppfyller ikke virus livskriteriene på grunn av deres mangel på metabolsk uavhengighet og cellulær struktur. Deres innflytelse på genetisk mangfold og evolusjonære veier er ubestridelig, men de forblir utenfor kategorien levende organismer (Mindell, 2013; Puigbò et al., 2013). Metaforen om livets tre (ToL) er sentral i evolusjonsbiologien. Virus kompliserer ToL på grunn av deres genetiske interaksjoner med levende organismer. Imidlertid hindrer deres manglende evne til å oppfylle grunnleggende livskriterier deres inkludering som levende enheter, noe som illustrerer behovet for modeller som anerkjenner deres rolle uten å klassifisere dem som levende (Moreira & Lopez-Garcia, 2009; van Regenmortel, 2016). Når vi erkjenner dette, går vi tilbake til biologens perspektiv: virus, selv om de er avgjørende for å forstå genetisk og evolusjonær dynamikk, mangler uavhengig metabolisme, en cellulær struktur og ikke-parasittisk reproduksjon. Fremtidige evolusjonære modeller bør inkludere virus som innflytelsesrike biologiske faktorer, men ikke som levende organismer, med mindre empiriske data nødvendiggjør en grunnleggende omdefinering. Avslutningsvis, under gjeldende biologiske kriterier og filosofiske betraktninger, kvalifiserer ikke virus som levende organismer. Denne holdningen er i tråd med vitenskapelig konsensus og praktiske definisjoner, og opprettholder sammenheng i studiet av livet. Det handler ikke om å ha rett eller feil, men om å jobbe innenfor et funksjonelt konseptuelt rammeverk som lar biologer undersøke, kategorisere og forstå livet på en meningsfull måte.

Velg med omhu