Noen venner sa at Manus er så profilert at det til og med er litt «fornærmende mot Kina»? Kanskje dette spørsmålet slår mange inn, men vi må svare veldig tilbakeholdent, det er ikke så alvorlig, men det trår på den mest sensitive narrative røde linjen i dagens kinesiske politiske kontekst. Manus' offisielle kunngjøring er ikke uten elementer som nedvurderer Kina, og den benekter heller ikke eksplisitt det kinesiske systemet, langt mindre kommer med en offentlig politisk uttalelse. Fra et teamperspektiv er denne høyprofilerte tilnærmingen mer som å feire en vellykket exit i henhold til Silicon Valley-konvensjoner og maksimere suksessfortellingen etter entreprenørlogikk, men i realiteten tar den ikke hensyn til nasjonale følelser. Så når det gjelder motivasjon og uttrykk, er Manus sin holdning faktisk grei. Problemet ligger faktisk på narrativt nivå. Dette er grunnen til at mange føler seg litt fornærmet. Fordi den høyprofilerte holdningen objektivt er forankret i en svært sensitiv kjede, det vil si forskning og utvikling i Kina, og den generelle flyttingen uten tillatelse, ble den nesten umiddelbart kjøpt opp av amerikanske teknologigiganter til en høy pris, for ikke å snakke om forsinkede høyprofilerte offisielle kunngjøringer. Selv om det ikke foreligger en enkelt verdivurdering i prosessen, vil denne strukturen i seg selv bli tolket som at Kina kun er en kilde til talenter og teknologi, og den endelige verdirealiseringen vil fortsatt skje i utlandet. Dette innebærer at suksess krever å bryte ut av det kinesiske systemet. Dette skjer nettopp i den geopolitiske æraen, og det vil naturlig bli erstattet inn i det narrative rammeverket for nasjonal konkurranse og teknologisk utstrømning. Samtidig oppgraderte den høyt profilerte offisielle kunngjøringen ved et uhell den personlige suksessen til en demonstrasjon av stien. Hvis det bare er personlig suksess, er det i beste fall noen få som har en sur druementalitet. Likevel er det pakket inn som en klar internasjonal exit-vei, som utløser verdivurderinger på regulatorisk nivå og prognoser for opinionen. Mange følelser stimuleres ikke av Manus-tid, men på grunn av en kontrast. Kina har alltid lagt vekt på autonomi og kontrollerbarhet, teknisk sikkerhet, og spesielt beholdt kjernekapasiteter. Men Manus' offisielle kunngjøringsfortelling formidlet utilsiktet følelsen av at den endelige veien ut var utenlands, og at den endelige betaleren var den amerikanske giganten. Så denne spenningen fører til rask emosjonalitet. Før 2019 ville denne hendelsen knapt ha utløst en reaksjon av samme omfang. Men i geopolitikkens og AI-æraen har områdene Manus driver med tydelig blitt inkludert i den nasjonale strategien, teknologikonkurransen mellom Kina og USA er svært intens, eksportkontroller har til og med blitt et vanlig verktøy, og den politiske betydningen av samme hendelse er helt annerledes. Kanskje skyldes dette også den entreprenørskapelige kulturen i Silicon Valley. Fordi Silicon Valley som standard er suksess og bør snakkes. Men nå er denne regelen ikke lenger universelt anvendbar. Suksess kan oppnås nå, men unngå å få folk til å snakke om suksess som en systemsammenligning. Selv om Manus ikke tok initiativ til å gjøre institusjonelle sammenligninger, ble den narrative strukturen automatisk tolket som institusjonelle sammenligninger. Dette er meningen som tidens skyld er, ikke lagets opprinnelige intensjon. Kanskje dette er den beste epoken for AI, men i denne epoken bestemmer ikke lenger intensjonen seg for å tyde, og strukturen får mening. Dette er et spørsmål om tiden, ikke Manus.