I 9. klasse, da vi lærte om grunnloven, tok vi opp temaet «forhåndsbegrensing» av pressen rett fra Pentagon Papers SC-saken. Forskjellen mellom EU og USA i denne sammenhengen er ganske viktig i lys av dagens diskusjoner. Grok-oppsummering av forhåndsbegrensning, både frivillig og obligatorisk: **US Approach (First Amendment)**: Forhåndsbegrensning er antatt grunnlovsstridig og har en «tung formodning mot sin konstitusjonelle gyldighet.» Det er nesten aldri tillatt, med kun svært begrensede unntak (f.eks. krigstids troppebevegelser, obskønitet eller oppfordring til vold som utgjør klar og umiddelbar fare). Domstolene favoriserer overveldende rettsmidler etter publisering (erstatning eller strafferettslige sanksjoner) fremfor sensur før publisering. Saker som *Near v. Minnesota* (1931) og *New York Times v. United States* (Pentagon Papers, 1971) fastsatte denne nærmest absolutte grensen. **EU/EMK-tilnærming (artikkel 10 EMK & EU-charterets artikkel 11)**: Forhåndsbegrensninger er ikke forbudt i seg selv, men gjenstår for «den mest grundige kontroll» på grunn av deres iboende farer og avskrekkende effekt på pressen. De er kun tillatt hvis de strengt er foreskrevet ved lov, forfølger et legitimt mål (f.eks. nasjonal sikkerhet, personvern, omdømme, offentlig sikkerhet), og er nødvendige og proporsjonale i et demokratisk samfunn. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) har gjentatte ganger fastslått at forhåndsbegrensninger krever unntaksbegrunnelse, men ikke er kategorisk ugyldige (f.eks. *Observer and Guardian v. UK* (Spycatcher-saken, 1991)). **Praktisk resultat**: Europeiske domstoler (inkludert i Storbritannia før og etter Brexit, og i EU-land) gir rutinemessig midlertidige forføyninger for å blokkere publisering i privatliv (*Von Hannover mot Tyskland*), ærekrenkelses- eller konfidensialitetssaker. Amerikanske domstoler gjør det nesten aldri, og ser på forhåndsbegrensning som verre enn eventuell skade fra publisering. **Frivillig tilbakeholdenhet**: Begge systemene tillater frivillig selvsensur eller avtaler om ikke å publisere (f.eks. forlik eller off-the-record-ordninger), men Europa har mer institusjonaliserte frivillige mekanismer (f.eks. britiske DA-Notices eller pressesamarbeid med myndigheter om nasjonal sikkerhet), mens den amerikanske pressen er mer tilbøyelig til å motsette seg frivillige regjeringsforespørsler på grunn av sterk kulturell og juridisk motvilje mot enhver forhåndsinnblanding. Alt i alt behandler USA forhåndsbegrensning (obligatorisk eller oppmuntret) som en anathema for ytringsfriheten; EU behandler det som et legitimt, men strengt gransket verktøy når rettigheter må balanseres.