"Digital kunst" er et ghetto. «Digital kunst» samler helt forskjellige felt til én vag bøtte: konseptuell AI-praksis, generative systemer, CGI, VFX, kryptoarbeid, videospill, algoritmisk tegning. Ingenting ved disse praksisene hører sammen bortsett fra tilstedeværelsen av en prosessor. «Digital kunst» fungerer som et ghetto. Den homogeniserer verk som kommer fra ulike historier og intellektuelle tradisjoner. Den fjerner slekt, kompleksitet og intensjon. Etiketten får verket til å fremstå som marginalt. Det blokkerer samlere og institusjoner fra å se den intellektuelle kjernen. Hvor er fortellingen, teorien, den historiske posisjonen, kunstnerens verdensbilde? Ingenting av dette overlever innenfor kategorien «digital kunst». Begrepet gir overhodet ingen begrepsmessig grunn. Det leder bare kunstnerne inn i det samme «nye medie-siderommet» som har eksistert i flere tiår. "Digital kunst" er det du kaller noe når du ikke kan forklare hva det egentlig er. Det leses som en nyhet i stedet for dybde. Det undergraver alvoret og fjerner verket fra kunstens kontinuum. Det plasserer kunstnere utenfor historien i stedet for inni den. Det er akkurat det utfallet disse kunstnerne prøver å unngå. Min praksis har alltid motstått medium-spesifikke ghettoer. Første fotografering. Så datakunst. Disse kategoriene støttet tidligere små lokalsamfunn, men skapte også snevre forventninger. Å kalle alt fra generative systemer til AI-forskning for «digital kunst» gjentar bare den feilen. Jeg arbeider innenfor de konseptuelle, kulturelle og politiske interessene for maskinintelligens. Jeg har ingen interesse av å tilknytte meg en teknisk kategori som reduserer arbeidet i det øyeblikket det skal forstås.