⚡️Karp har rett om slagmarken, og han er selvopptatt når det gjelder løsningen. Slagmarken bryr seg ikke om dine verdier. Den bryr seg om oppetid, presisjon og om du blir i kampen når PR-syklusen blir fiendtlig. Enhver leverandør som kan stenges politisk av, er en strategisk svakhet. Krigeren vil gå rundt det hver gang. Hans trekk er å gjøre denne sannheten om til en monopolkile. Han fremstiller valget som Palantír eller kaos. Han pakker moralsk holdbarhet som et produkt. Han sier at vi skal gjøre det kontroversielle arbeidet og ikke vike unna. Det signalet er rettet mot innkjøp, ikke Twitter. Det dypere laget. AI-styringen vil bli vunnet av den som kontrollerer tre flaskehalser: Datapipelines Utløsningsflater Ansvarsruting Vinneren er den som gjør seg umulig å fjerne. Når en modell er inne i planlegging, målretting, logistikk og etterretningsfusjon, blir utskifting operasjonelt risikabelt. Slik bygges varighet. Ikke ved overtalelse. Ved avhengighet. Den delen folk savner. Alle snakker om autonome våpen. Det virkelige skiftet er beslutningsakselerasjon. Mennesker holder seg i loopen i navnet, mens loop-hastigheten overgår menneskelig forståelse. Du blir gummistempelet på en anbefalingsbunke du ikke kan revidere fullt ut i sanntid. Det er her «hvem bestemmer» stille blir til «hvem designet grensesnittet». Karp satser på det. Han vil at staten skal eie det moralske ansvaret, mens Palantir eier gjennomføringsrealiteten. Det er den reneste ansvarsstrukturen. Regjeringsskilt. Entreprenørskip. Soldat henretter....