I de blå sonene på 1900-tallet tilbrakte folk mesteparten av livet i relativt lavprotein- og lavvekstmodus, hovedsakelig på grunn av knapphet og konstant fysisk arbeid. Dette var fattigere samfunn. Etter hvert som disse samfunnene ble rikere, ble eldre skjermet fra knapphet og endte opp med å spise mer protein i alderdommen enn i ungdommen. IGF-1 / mTOR-signalering holdt seg lav i flere tiår, men steg senere i livet, da de dominerende risikoene skiftet fra kreft til skrøpelighet og fall. Dette var et smalt og uvanlig historisk vindu, som hovedsakelig rammet personer født omtrent 1880–1920 i bestemte regioner, lang eksponering for knapphet, etterfulgt av stabilitet i senlivet, uten tiår med moderne vestlig kosthold. Dette har aldri skjedd før i historien Den faseforskyvningen er stort sett fraværende i dag. Folk spiser som vestlige tidlig i livet og endrer ikke strategi med alderen, noe som forklarer hvorfor moderne blå soner gir færre ekstreme levetidsutbrudd.