Jeg har merket et fall i fokus. Ikke i én person, men på tvers av systemer og samtaler. Det var en tid da et møte kunne romme mange ideer samtidig. Vi kunne utforske sidespor, teste halvferdige tanker, og la uventede forbindelser komme til overflaten uten å miste fart. Den løsheten var produktiv fordi kostnaden ved tvetydighet var lav. Det virker ikke lenger sant. Nå splittes oppmerksomheten raskt. Ideene formerer seg, men de bygger seg ikke opp. Arbeidet innebærer i økende grad å snevre inn feltet, gjenta målet og trekke samtalen tilbake til et delt rammeverk før noe kan gå videre. Jeg merker at jeg bruker mindre tid på å generere ideer og mer tid på å begrense dem. Mindre tid til å åpne rommet, mer tid til å lukke det med vilje. Jeg er ikke overbevist om at dette reflekterer en nedgang i kreativiteten. Det føles mer som en endring i hvor begrensningen bor. Fokus, ikke fantasi, ser ut til å være den begrensende faktoren. Jeg vet ennå ikke hva jeg skal mene om det. Men det føles som et reelt skifte i hvordan arbeid skjer, og et som er verdt å navngi før man prøver å løse.