Utenrikspolitiske 'regler' er tull. Vi er alltid alene, i vårt eget øyeblikk – og modeller fra fortiden kan lede oss på villspor. 'Realismen' prøver for eksempel for det meste å anvende Bismarcks lærdommer på i dag. Men du kan ikke anta at Kina er som Tyskland, og vil fyre opp en konflikt med Vesten – eller fordi Athen og Sparta hadde en vagt kjent konflikt. Kina har historisk forsøkt å være en regional hegemon, og har ikke invadert en nabo siden 1979, da de traff Vietnam, oppnådde lite – og trakk seg deretter tilbake. Den lange kulturen og historien til et sted er minst like viktig som en modell som ble laget på et universitet. Et stort blindpunkt for vestlig diplomati er å følge disse «modellene» uten historisk, sosial eller engang språklig kunnskap om de potensielle «rivalene». Og de tendensiøse forsøkene på å 'matche' disse rivalene kan godt skape de forholdene modellene forutser. Men hvis du prøvde å gjøre en avtale først – kunne det fungere. Vi kan egentlig ikke vite dette i USA fordi vi alltid antar det verste, provoserer så mye som mulig, og så tar rivalenes reaksjoner som bekreftelse på de opprinnelige antakelsene.