Tilsynelatende mener president Trump at Grønland vil gjøre USA mektigere. Men det motsatte er mer sannsynlig å skje. Reelle kapasiteter i Arktis bestemmes ikke bare av «flagget over territorium». Arktis er et teater hvor kontroll består av tre lag: fysisk tilstedeværelse, evnen til å opprettholde og støtte denne tilstedeværelsen over tid, og evnen til å begrense konkurrentenes tilgang. Å eie Grønland kan primært styrke USA ved inngangen til Arktis fra Atlanterhavet – og fungere som base for operasjoner, overvåking og opprettelse av et logistikkknutepunkt. Samtidig gir den ikke automatisk kontroll over hovedrutene i Arktis: Nordhavsruten (NSR) forblir en russiskkontrollert korridor langs den russiske kysten, mens Nordvestpassasjen (NWP) er en kanadisk øygruppe med juridiske uklarheter som ikke vil forsvinne bare ved en endring i Grønlands status. La oss vurdere tre mulige scenarier for president Trumps Grønlandsprosjekt: I det mest positive scenariet, der USA får suveren kontroll over Grønland samtidig som de opprettholder transatlantisk samarbeid, er gevinsten for Washington fullstendig – både operasjonell-logistisk og regulatorisk. USA kunne utvide dobbeltbruksinfrastruktur og kommunikasjonskanaler raskere og uten politiske godkjenninger, noe som effektivt ville gjøre øya til sitt eget logistikknutepunkt i Nord-Atlanteren. I tillegg styrkes «avslagsverktøyet»: suverenitet gir strengere kontroll over tredjeparts tilgang til havner, data og kritisk infrastruktur, samt raskere blokkering av uønskede investeringer. Når det gjelder ressurser, vil dette også lette tilgangen til sjeldne jordarter og en bredere pakke med kritiske materialer. Et mer sannsynlig scenario er imidlertid at en annektering av Grønland vil bli ledsaget av et brudd i det transatlantiske sikkerhetssamarbeidet. I dette tilfellet kan USA styrke kontrollen over en enkelt node, men svekke den generelle regionale kontrollen. Den taktiske fordelen er klar: et autonomt fotfeste med maksimal suveren kontroll over lisenser, investorer og tilgangsregimer til ressurser, noe som skaper en sterkere barriere for kinesisk tilstedeværelse på øya. Likevel oppstår de strategiske tapene først og fremst i logistikk: Arktis krever ikke bare punkter på kartet, men et nettverk av havner, reparasjonsanlegg, luftkorridorer, felles SAR-systemer og kontinuerlig datautveksling. Et brudd med Europa ville bety tap av denne «logistiske dybden», noe som ville resultert i en dyrere, tregere og mindre forutsigbar amerikansk tilstedeværelse på høye breddegrader, som måtte opprettholdes uavhengig, med økte lagre, forsyningsskip og kontraktsinfrastruktur, samtidig som forsikrings- og driftskostnadene økte. Når det gjelder ressurser, kan et slikt brudd devaluere deler av gevinstene fra å kontrollere sjeldne jordarter. Suverenitet over forekomster er ikke det samme som stabile forsyninger: kritiske materialer krever lange investeringssykluser, prosesseringsteknologier, standarder og markeder. Uten et partnerskap med EU øker finansielle og regulatoriske risikoer, «legitimiteten» til utvinning faller, og prosjekter blir mer giftige for investorer på grunn av politisk konflikt og potensielle europeiske mottiltak. Til slutt kan situasjonen bli «ressurser eksisterer, forsyningskjeden ikke»: USA kontrollerer tilgang og lisenser, men møter forsinkelser i faktisk utvinning og prosessering, noe som betyr at geologiske ressurser ikke omgjøres til strategiske forsyninger for høyteknologi og forsvar. Systematisk endrer dette scenariet også sikkerhetsbalansen til fordel for Russland. Selv om USA strengt begrenser kinesisk tilstedeværelse på Grønland, åpner et delt Vesten et bredere rom for Moskva til å skape «gråsoner» i Nord-Atlanteren og Arktis – fra press på undervannsinfrastruktur til navigasjonshendelser og maktdemonstrasjoner, som blir farligere uten koordinerte allierte svar. Hoveddilemmaet oppstår dermed: annektering øker USAs frihet på øya, men et transatlantisk brudd undergraver den viktigste forutsetningen for arktisk makt – nettverksmotstandskraft og evnen til å opprettholde en tilstedeværelse over tid, effektivt og kostnadseffektivt, i det mest utfordrende teateret i moderne geopolitikk. Enkelt sagt, når det gjelder rå styrke og antall, ligger USA og dets allierte allerede bak Russland i arktiske kapasiteter: Russland har rundt 40 isbrytere, inkludert 8 atomdrevne, mens USA bare har 2 polarisbrytere, med hovedforsterkninger fra allierte: Canada (18 isbrytere), Finland (8) og Sverige (5). Men innen sensorer, undervannsdomenet og nettverkslogistikk, ligger fordelen hos USA og dets allierte takket være integrert infrastruktur i Nord-Atlanteren og NORAD-nettverk. Hvis det transatlantiske samarbeidet brytes, beholder USA høyteknologiske fordeler (sensorer, rom og undervannsdomener), men mister hovedkompensatoren – «isbrytergapet», som betyr alliert logistikk og industriell operasjonell støtte. I så fall blir Russlands fordel i å opprettholde overflatetilstedeværelse i is (40/8 mot 2) langt mer avgjørende for faktisk kontroll i Arktis.