I noen av de mørkeste periodene i livet mitt, var det beste jeg noen gang gjorde for min mentale helse å endelig akseptere at ingenting magisk ville bli bedre av seg selv. Jeg måtte være den som tok det første steget. Det høres trist ut, men å sende den første meldingen. Å henvende seg til folk for hjelp eller for å henge. Å søke på programmet/jobben/hva det måtte være, selv om avslag føltes uunngåelig. Det føltes urettferdig. Det så ut som om alle andre bare fikk livet servert mens jeg måtte klore for hver minste seier. Men å gjøre det jeg kunne med den lille energien og motet jeg hadde før jeg overlot resten til tilfeldighetene/til Gud, har alltid hjulpet meg å krabbe ut av et hull fordi det til slutt ville være en slags fremgang å se frem til.