Utelukkelsen av jøder fra kategorien urfolksidentitet er ikke bare en handling av historisk utslettelse, men en dobbel standard. Det reflekterer en nektelse av å anvende konseptuelle kategorier konsekvent når det å gjøre det ville validere en minoritetsgruppe som forstyrrer den ideologiske arkitekturen til den akademiske venstresiden. Denne selektive anerkjennelsen avslører at mye av det som går for å være progressiv forskning fungerer mindre som en kritikk av makt enn som en moralsk patronasje—en kuratert klageøkonomi designet for å smigre rollen til den hvite frelseren. Jøder, hvis urfolksidentitet oppstår gjennom årtusener med sivilisatorisk kontinuitet, rituell overføring og tilknytning til land, utelukkes nettopp fordi de ikke følger det hegemoniske, akademiske manuset. Men å være urfolk er ikke å søke bekreftelse i et NGO-drevet økosystem av vestlig kreditt, giveranerkjennelse og akademisk prestisje. Det er en måte å være et folk på—definert gjennom sivilisatorisk hukommelse, kontinuitet og overføring—enten identiteten er lesbar for det institusjonaliserte antisionistiske komplekset eller ikke.