Jeg fikk en åpenbaring for nesten et år siden som jeg vil dele i dag. Det var vinter, veldig kaldt, og jeg var hjemme og tente lys slik jeg alltid gjør for å føle meg litt varmere og koseligere. Jeg la merke til at ett av lysene smeltet på en måte som til slutt ville få det til å slutte å fungere helt. Hvis det fortsatte slik, ville det ødelegge seg selv og bli ubrukelig. Så, uten å tenke meg om, begynte jeg å holde lyset i hendene mens det fortsatt var varmt, og formte det forsiktig slik at det kunne fortsette å brenne i stedet for å bli ubrukelig. Mens jeg gjorde dette, klikket plutselig noe. Jeg innså at vi er det samme som stearinlys. Den jeg holdt trengte varme, mykhet, sårbarhet, og til og med litt hjelp til å forme seg til en form som kunne bære sin egen brenning. Og i det øyeblikket forsto jeg at hvis vi vil forandre oss på måter som virkelig gjør oss bedre, må vi først mykne. Hvis vi vil fortsette å leve et bevisst liv så lenge som mulig, må vi mykne opp. Det høres nesten absurd ut å si at jeg forsto livet gjennom et lys, men det ble virkelig en av de vakreste erkjennelsene jeg noen gang har hatt. Når livet føles uutholdelig, når du føler at du drukner eller kveles, er svaret ikke å kjempe hardere. Det er å mykne, å lene seg inn i alt som får deg til å føle deg bare litt varmere, og å overgi seg til smerten i stedet for å motstå den. Å kjempe mot endring gjør aldri ting bedre. Det strekker bare ubehaget og smerten. Mykning er det som lar oss forandre oss uten å bryte sammen