Hva om ETH går til null? er et tankeeksperiment, ikke en risikomodell. Hvis det er din stresstest, driver du ikke lenger med risikoanalyse, du driver med science fiction. Tenk deg å vurdere Apple eller JPMorgan ved å spørre: Hva om aksjen går til null? Les mitt svar på den absurde @bancaditalia-rapporten 👉 Rapporten identifiserer en teoretisk sammenheng mellom tokenpriser og infrastrukturinsentiver i blokkjeder uten tillatelse. Valideringsdeltakelse drives delvis av token-denominerte belønninger, og et kraftig prisfall kan svekke disse insentivene. Den mekanismen er ikke kontroversiell. Problemet ligger i hvordan rapporten ekstrapolerer denne snevre muligheten til et ekstremt og retorisk ladet risikoscenario. Å ramme inn analysen rundt «tokenet går til null» overdriver betydelig sannsynligheten av risikoen. Null er ikke et realistisk stresstilfelle i normale verdivurderingsrammeverk; Det er et ekstremt haleutfall som implisitt forutsetter et samtidig sammenbrudd av tillit, bruk, nytte og styring. Det er nærmere et eksistensielt fiasko enn et troverdig markedsstress. Finansiell infrastruktur—enten det er banker, betalingsnettverk eller markeder—forfaller ikke på binært vis, og kryptonettverk er lite sannsynlig å være unntaket. Enda viktigere er det at rapporten behandler validatorinsentiver som monolittiske og rent spekulative. I praksis opererer infrastrukturdeltakerne under ulike og lagdelte motivasjoner: transaksjonsgebyrer, MEV, virksomhetens behov, tjenesteinntekter, strategisk posisjonering og langsiktig økosystemjustering. Tokenprisen er bare én variabel. Profesjonelle staking-operasjoner, kostnadseffektivitet og tilpasninger på protokollnivå svekker ytterligere antakelsen om at fallende priser direkte fører til at infrastrukturen blir forlatt. Rapporten anvender også en asymmetrisk analysestandard. Tradisjonelle bosettingssystemer møter insentivfeil, driftsforstyrrelser og motpartsrisiko, men de er ikke rammet inn gjennom absolutistiske «går til null → systemet stopper»-fortellinger. I stedet vurderes de gjennom gradvise stressscenarier, redundans og løsningsmekanismer. Å anvende en mer ekstrem ramme på risiko i kryptoinfrastruktur blåser opp opplevd sårbarhet i stedet for å klargjøre den. Til syvende og sist fungerer hovedkonklusjonen—at et symbolsk sammenbrudd kan utløse sammenbrudd i bosetninger—mer som et tankeeksperiment enn som en plausibel kortsiktig politisk risiko. Risikoen er svært betinget, lav sannsynlighet og overvurdert når den opphøyes til en sentral systemisk bekymring.