I 1772 fant den store sveitsiske matematikeren Leonhard Euler noe vakkert og overraskende. Han oppdaget at den enkle formelen f(x) = x² + x + 41 produserer primtall igjen og igjen. Hvis du setter inn heltall fra x = 0 opp til 39, er hvert svar et primtall. Tenk deg Eulers begeistring — en fin liten formel som stadig gir prime som ved magi. Men så kom skuffelsen. Når x = 40, brytes forbannelsen. Resultatet er ikke lenger primtall — det er et sammensatt tall. Magien varer ikke evig. Likevel er formelen bemerkelsesverdig. Selv for verdier fra x = 40 til 79 gir det 33 primtall. Det er en imponerende høy suksessrate for et så enkelt uttrykk. Matematikere lette senere etter enda bedre formler. Et sterkt eksempel er: 2x² − 199 For de første 1 000 verdiene av x gir denne formelen 598 primtall — flere enn noen annen kvadratisk formel som er oppdaget så langt. Disse formlene skaper ikke en endeløs strøm av primtall. Men de avslører noe fascinerende: skjulte mønstre inne i tall. Og noen ganger, med bare en blyant og en smart idé, føles matematikk nesten magisk.