"Jeg kjører Uber på nattskiftet. Du møter alle slags. Fulle, elskere, slitne sykepleiere. Klokken 2 om natten hentet jeg en fyr fra et sykehus. Han satte seg bak, så sjokkert ut. Sa ikke et ord. Vi kjørte i stillhet i ti minutter. Så hørte jeg et snufs. Jeg kastet et blikk i bakspeilet. Han stirret ut av vinduet, tårer rant nedover ansiktet hans. "Tøff natt?" spurte jeg stille. "Min kone," kvelte han frem. "Hun bare... Kreften. Hun er borte." Hjertet mitt stoppet. Jeg slo av måleren. "Jeg tar deg ikke hjem ennå," sa jeg. Han så opp, forvirret. "Hva?" "Du kan ikke gå til et tomt hus akkurat nå. Ikke ennå." Jeg kjørte inn på en døgnåpen diner. "Kom igjen. Kaffe og pai. På meg." Han nølte, så nikket han. Vi satt i den båsen i tre timer. Han fortalte meg om latteren hennes. Hvordan de møttes. Hvor hun hatet erter. Jeg bare lyttet. Da jeg endelig slapp ham av klokken 6 om morgenen, var solen i ferd med å stå opp. Han tok meg i hånden. "Takk," sa han. "For at du ikke lot meg være alene i mørket." Jeg tjente ikke en krone den kvelden. Men det var den viktigste drivkraften i mitt liv.» ~Shihaan Hussain