Jeg kjøpte flaskevann for 250 000 dollar. Nei, det er ikke en skrivefeil. Det er titusenvis av flasker. Paller stablet fra gulv til tak i et klimakontrollert lager — en ressurs som blir uvurderlig i det øyeblikket kranene går tomme. De fleste ville kalt det galskap. Men la meg forklare tesen. AI-datasentre drives ikke på vibber. De drives av elektrisitet og vann — enorme mengder av det. Kjøling av hyperscale-servere bruker millioner av liter per dag, og etterspørselen akselererer raskere enn ny kommunal forsyning kan bygges. Byene rasjonerer allerede. Tillatelsene forsinkes. Akviferene blir belastet. Vann er ikke «knapp» ennå. Det er bare feilpriset. Flaskevann ligger i dette merkelige limboet: billig, rikelig, tatt for gitt — men helt avhengig av at logistikk, energi og infrastruktur holder seg intakt. I det øyeblikket forsyningskjedene vakler eller lokale restriksjoner trår, stiger ikke prisen lineært. Det glipper. Og her er poenget: Du kan ikke skrive ut vann. Når kommuner begynner å prioritere AI-campuser, industri og sykehus over husholdninger — noe de vil — blir forbrukertilgangen trykkventilen. Akkurat som energimarkedene. Akkurat som bolig. Akkurat som alt annet som stille går fra offentlig nytte til strategisk ressurs. Min posisjon på 250 000 dollar er derfor ikke en "byttehandel." Det er et asymmetrisk veddemål om at etterspørselen etter KI vil overstige vanninfrastrukturen, at myndighetene vil misforvalte fordelingen, og at mangelen plutselig vil bli oppdaget — ikke gradvis. Verste fall? Jeg sitter på 250 000 dollar i en forbruksvarer med garantert etterspørsel fra sluttbrukere. Beste scenario? Restriksjoner, rasjonering eller nødpriser gjør en kjedelig vare til en kontrollert ressurs over natten....