I mannsdominerte industrier som krypto, legger jeg merke til et mønster: kvinner sier ifra om saker som trakassering, men føler ofte behov for å legge til: «Jeg er ikke feminist, men...». Jeg forstår hvor det kommer fra. Ordet «feminist» har blitt demonisert til det punktet at det å åpent eie det føles som en karriererisiko. Du vil beskytte tilgangen din til mannlige nettverk, du vil holde publikum bredt, så du rebrander veldig grunnleggende ideer til noe MYKERE: «Jeg er ikke interessert i merkelapper, jeg bryr meg bare om rettferdighet.» Ironien er at det de beskriver er feminisme i sin mest grunnleggende, fornuftige form: kvinner er mennesker, vi skal ikke trakasseres på jobben, insentiver og makt skal ikke misbrukes. Det er ikke radikalt. Det er bare menneskerettigheter anvendt på halvparten av befolkningen. Personlig er jeg mindre interessert i å kontrollere merkelapper og mer i psykologien bak den ansvarsfraskrivelsen. Når en kvinne må si «Jeg er ikke feminist» som en sikkerhetsformel før hun kritiserer trakassering, sier det mer om miljøet enn om henne. Det viser hvor dyrt det fortsatt er, ryktemessig, å si åpent: «ja, jeg er feminist, og nei, det betyr ikke at jeg hater alle menn.»