Det kvinner kaller «mental belastning» og «emosjonelt arbeid» er bare selvskapt angst som de pålegger seg selv ved å ta på seg mer og mer ansvar uten å bli bedt om det. Så snur den samme kvinnen seg og fremstiller dette selvpålagte stresset som et offer, og bruker det til å få partneren til å føle skyld, som om de gjør alt alene i forholdet. Mye av presset kommer fra impulsive, ikke-essensielle oppgaver som egentlig ikke trenger å gjøres umiddelbart eller i det hele tatt. Men når stresset passerer en personlig grense, blir det projisert over på ektemennene deres, som om det nå er deres plikt å absorbere og fikse det. Det som gjør det enda mer frustrerende er inkonsekvensen. Når de virkelig ikke vil gjøre noe, kan de klart og bestemt si nei. Men når det er deres eget sinn som presser dem til å overanstrenge seg, blir det plutselig «mental belastning» og emosjonelt arbeid som noen andre forventes å håndtere. På det tidspunktet er det ikke lenger ansvar, det blir selvskapt press som nå påvirker deres mentale helse, og så får partneren skylden for ikke å ha fikset det. Menn blir i bunn og grunn beskyldt for et innbilt problem.