SILIKONFLASKEHALSEN Innen 2030 vil kunstig intelligens bruke mer elektrisitet enn all amerikansk produksjon til sammen. Dette er ikke spekulasjon. Det internasjonale energibyrået anslår at den globale etterspørselen etter datasentre vil nå 945 terawatttimer årlig—noe som overstiger Japans totale nasjonale forbruk. USA alene står overfor en økning på 130 % i beregningsenergibehovet innen fem år. Her er aritmetikken ingen diskuterer: Den menneskelige hjernen utfører én milliard milliarder operasjoner per sekund på tjue watt. Frontier-superdatamaskinen krever tjue millioner watt for tilsvarende gjennomstrømning. Silisiumintelligens opererer på en milliondel av effektiviteten til biologisk kognisjon. I femti år doblet effektiviteten seg hver attende måned. Den epoken tok slutt. Nåværende data viser at dobling nå tar 2,29 år. Gapet mellom kapasitetsvekst og effektivitetsgevinster betyr at absolutt energiforbruk må multipliseres med hver generasjon av fremskritt. Tjue prosent av planlagte datasenterprosjekter opplever forsinkelser på grunn av flaskehalser i nettet. Ventetiden på transformatoren har doblet seg. Begrensningen på maskinintelligens er ikke algoritmer, data eller kapital. Det er watt. Nasjonene som kontrollerer energiinfrastrukturen vil kontrollere etterretningsinfrastrukturen. Nettkapasitet har blitt like strategisk avgjørende som produksjon av halvledere. Vi er vitne til fremveksten av en ny maktgeografi – bokstavelig makt – som vil omforme århundret. Investeringsimplikasjonene er tydelige: energirelaterte beregninger vil oppnå høye verdsettelser i flere tiår. De politiske implikasjonene er tydeligere: klimaforpliktelser, tillatelsesprosesser og infrastrukturtidslinjer er nå AI-tidslinjer. Hver flyttallsoperasjon krever elektroner. Hver parameteroppdatering avleder varme. Hver kapasitetsutvikling krever infrastruktur som tar tiår å bygge. Kappløpet om superintelligens vil vinnes eller tapes på transformatorstasjonen. Plasser deg deretter. Les hele artikkelen her -