Jo eldre jeg blir, desto mer kommer nostalgien, og desto mer føler jeg ansvaret for å lære barna mine om den utrolige historien dette landet har. Thanksgiving har en tendens til å bringe den følelsen frem. De kjente oppskriftene, familiehistoriene, tradisjonene som stille har vart gjennom generasjoner, minner meg om at kulturen vår bare overlever hvis vi velger å videreføre den med hensikt. Jeg tenker ofte på øyeblikkene som formet oss som amerikanere. Jeg husker fyrverkeri på 4. juli som lyste opp sommerkvelder, skoleforestillinger om den første Thanksgiving, baseballkamper under sterke stadionlys, Disney-filmer på helgemorgener og nabolag pyntet med flagg. Jeg tenker på historiene om Washingtons besluttsomhet, Lincolns stødige lederskap og Dr. Kings visjon som beveget en nasjon. Jeg tenker på motet til soldater som kjempet langt hjemmefra, styrken til familier som bygde liv fra ingenting, og troen så mange bar på at hardt arbeid kunne skape en bedre fremtid. Disse minnene levde i barndommen vår og formet vår identitet som land. De er ikke små ting. De er bitene av en delt historie som ga oss en følelse av tilhørighet. Men kultur er ikke garantert. Den lever bare når vi lærer den, beskytter den og forteller historiene som formet oss. Og vi kan ikke tillate at en generasjon vokser opp med troen på at Amerika er noe å mislike. Vi skylder dem en følelse av stolthet, en forståelse og en tilknytning til ofrene og håpene som bygde dette landet. Denne Thanksgiving var det det jeg tenkte på og var takknemlig for. Historien som formet oss, verdiene vi arvet, og ansvaret vi bærer for å sørge for at neste generasjon kjenner skjønnheten i landet de kommer fra.