Dette er akkurat absurditeten folk utenfor akademia aldri ser. Universiteter elsker å forkynne akademisk frihet, men bak kulissene er fakultetet tvunget til å operere i et fiktivt regnskapsunivers. Hver time av livet deres må forhåndstildeles, faktureres og sertifiseres til en bestemt oppgave som om de er i et advokatfirma og fyller ut timelister. Du er pålagt å sverge – bokstavelig talt bekrefte skriftlig – at 12 % av året ditt er viet til mål 2 av tilskudd X, 18 % til mål 1 av tilskudd Y, 7 % til et kjerneanlegg, 10 % til undervisning, og så videre. Det er en fantasiverden av prosenter som aldri stemmer overens med virkeligheten. I praksis er det faktisk ingen som jobber på denne måten. Ingen vitenskapsmann på jorden deler sitt sinn eller sin tid inn i byråkratiske brøkdeler av innsats. Det er ikke slik forskning skjer. Det er ikke slik menneskelig kognisjon fungerer. Det er en regnskapsfiksjon pålagt av institusjoner slik at de kan høste tilskuddspenger og få driften til å virke kompatibel. Innsatsrapportering er et byråkratisk narrespill for å holde pengene flytende, ikke en refleksjon av hvordan vitenskap eller menneskelig arbeid faktisk skjer.