Dette er akkurat absurditeten folk utenfor akademia aldri ser. Universiteter elsker å forkynne akademisk frihet, men bak kulissene er fakultetet tvunget til å operere i et fiktivt regnskapsunivers. Hver time av livet deres må forhåndstildeles, faktureres og sertifiseres til en bestemt oppgave som om de er i et advokatfirma og fyller ut timelister. Du er pålagt å sverge – bokstavelig talt bekrefte skriftlig – at 12 % av året ditt er viet til mål 2 av tilskudd X, 18 % til mål 1 av tilskudd Y, 7 % til et kjerneanlegg, 10 % til undervisning, og så videre. Det er en fantasiverden av prosenter som aldri stemmer overens med virkeligheten. I praksis er det faktisk ingen som jobber på denne måten. Ingen vitenskapsmann på jorden deler sitt sinn eller sin tid inn i byråkratiske brøkdeler av innsats. Det er ikke slik forskning skjer. Det er ikke slik menneskelig kognisjon fungerer. Det er en regnskapsfiksjon pålagt av institusjoner slik at de kan høste tilskuddspenger og få driften til å virke kompatibel. Innsatsrapportering er et byråkratisk narrespill for å holde pengene flytende, ikke en refleksjon av hvordan vitenskap eller menneskelig arbeid faktisk skjer.

Det moderne universitetet er der en forsker som stiller vanskelige spørsmål blir sett på som en trussel og en administrator som begraver sannheten kalles en leder.

RIP Jim Watson. En påminnelse om at selv de som bygde den moderne vitenskapelige virksomheten ikke lenger er beskyttet av institusjonene de bidro til å skape. Jeg møtte Jim Watson et par ganger i løpet av årene da han ble interessert i noe av forskningen jeg gjorde. Ved hver anledning var han høflig, respektfull og dypt nysgjerrig. Jeg husker et lite møte hvor jeg presenterte arbeidet mitt – han deltok, stilte skarpe spørsmål og engasjerte seg i ekte, gjennomtenkte vitenskapelige diskusjoner med meg. I sine senere år ble han utestengt fra selve institusjonen han var med på å bygge. Arven hans ble slettet, karakteren hans redusert til overskrifter som stemplet ham som rasist og kvinnehater – mye av det basert på noen få tilfeldige bemerkninger og revisjonistiske synspunkter på æren for oppdagelsene hans. Hans vitenskapelige bidrag var blant de mest dyptgripende på 20-tallet. Å slette det er å slette grunnlaget for selve moderne biologi.