Det er som løkskall hvor du slipper et lag og så direkte opplever smerten det var viklet rundt, hva som forårsaket det, så er det borte og du blir tvunget litt friere, litt lettere

Og til slutt slipper du taket, og det er bare ren ubetinget væren, og det er midlertidig ingenting før noe trekker seg sammen til noe igjen

Og laget er én bit av det du pleide å tro var deg, men som nå bare ser på som en forsvarsmekanisme