Biologien løste nanoteknologi for milliarder av år siden, vi begynner først nå å legge merke til det. Hver celle er en selvmonterende fabrikk, en molekylær datamaskin, et reparasjonssystem og et kraftverk på én gang, som opererer med en presisjon vi fortsatt ikke klarer å replikere. Proteiner folder seg sammen til maskiner. Feilkorrigeringen pågår uten stopp. Ingenting går til spille, alt resirkuleres. Det vi kaller «avansert nanoteknologi» er for det meste at vi gjenoppdager triks livet har brukt stille siden de første cellene dukket opp.