Astronomer har identifisert det mest omfattende svartehull-drevne jetsystemet som er observert til dags dato, betegnet Porphyrion, som strekker seg omtrent 7 megaparsec (Mpc), tilsvarende omtrent 23 millioner lysår. Denne kolossale bipolare utstrømningen overgår tidligere rekorder, inkludert Alkyoneus, og tilsvarer den lineære utstrekningen til omtrent 140 Melkeveigalakser plassert ende mot ende. Jetstrålene stammer fra et supermassivt svart hull som befinner seg i en massiv elliptisk galakse (omtrent 10 ganger stjernemassen til Melkeveien) som ligger ved en rødforskyvning tilsvarende en lysstyrkeavstand på omtrent 7,5 milliarder lysår. Strukturen ble dannet i en epoke da universet var omtrent 6,3 milliarder år gammelt (tilbakeblikkstid ~7,5 gyr), i et miljø hvor den kosmiske gjennomsnittstettheten var 7–15 ganger høyere enn i dag. Porphyrion viser en klassisk Fanaroff–Riley type II-morfologi, med veldefinerte lober, jets, en kompakt kjerne, et indre hotspot i den sørlige jetstrålen, og et ytre sørlig hotspot som potensielt er assosiert med tilbakestrømning. Radioobservasjoner ved lave frekvenser (hovedsakelig fra LOFAR Two-meterre Sky Survey ved ~150 MHz, supplert med uGMRT-oppfølging og høyoppløselige LOFAR-data) avslører synkrotronemisjon fra relativistiske elektroner i magnetisert plasma, drevet av den sentrale aktive galaktiske kjernen (AGN). Den kinetiske kraften til jetstrålene er enorm, estimert til området 10^{45}–10^{47} erg s^{-1} (billioner til titalls billioner ganger Solens bolometrisk lysstyrke), tilstrekkelig til å tilføre enorme mengder energi og magnetfelt inn i det intergalaktiske mediet (IGM) og det storskala kosmiske nettet. Disse utløpene strekker seg langt utover vertsgalaksens circumgalaktiske medium, trenger gjennom filamenter og kan potensielt nå tomromslignende områder, hvor de kan varme opp intergalaktisk gass, undertrykke avkjølingsstrømmer, modulere stjernedannelseshastigheter i omkringliggende strukturer, og bidra til magnetiseringen av det kosmiske nettet på megaparsec-skalaer. Oppdagelsen, basert på systematisk analyse av LOFAR-data (som har katalogisert over 10 000 utvidede radiokilder, inkludert mange gigantiske jetsystemer), viser at slike ekstreme jet-lengder ikke er svært sjeldne, og at relativistiske jetstråler kan opprettholde bemerkelsesverdig koherens og kollimering over kosmologiske avstander og gjennom tettere tidlige universmiljøer, noe som trosser forventningene fra magnetohydrodynamiske instabilitetsmodeller. Dette funnet innebærer en mer betydningsfull rolle for AGN-tilbakemelding via gigantiske jetstråler i reguleringen av galakseutvikling, baryonsyklus og de termiske/magnetiske egenskapene til IGM under toppepoken for vekst av sorte hull og dannelse av kosmiske strukturer. Referanse: Oei, M. S. S. L. m.fl. Sorte hull-jets på skalaen til det kosmiske nettet. Nature 633, 320–326