Noen tanker jeg må få ut Det føles som om jeg er på et veldig viktig punkt i livet mitt. Jeg har kastet meg helt inn i NFT-er når alle andre har sluttet. Markedet er dødt. Likviditeten er borte, oppmerksomheten borte, til og med de som sa de aldri skulle selge, har gått videre til memecoins. Og her er jeg, ansetter et team og bygger en startplattform. Jeg kjenner meg selv, jeg kjenner egoet mitt. Jeg har et brennende behov for å være den som bringer det tilbake. Jeg vil være fyren folk peker på og sier «han er den som reddet NFT-er.» Jeg ønsker det så sterkt at det skremmer meg noen ganger. I fjor bygde jeg Partners NFT på 24 timer. 60 000 sol på to måneder. Det lærte meg noe: fart er opplåsningen. Ikke kunst, ikke veikart, ikke Discord-servere med 67 kunngjøringskanaler. Bare fart. Så nå bygger jeg tapfun. Alle skyter opp på 60 sekunder. Jeg har ansatt ingeniører, en designer, jeg har forpliktet meg offentlig, fortalt alle. Det finnes ikke lenger noen stille pivot tilgjengelig for meg. Hvis dette mislykkes, mislykkes det foran alle som ser på. Og folk ser på. Noen satset på meg, de fleste på meg. Jeg ser sitat-tweetene, jeg ser svarene «NFT-er er døde, bro». Dette er akkurat de personene jeg vil motbevise. Men noen ganger, sent på kvelden, lurer jeg på om de har rett. Er dette imponerende nok? Er en lanseringsplattform for et dødt marked verdt tiden min? Hvis jeg vet at jeg aldri blir fornøyd med noe jeg bygger, burde jeg ikke bare svinge større fra starten av? Bygger jeg tapfun fordi jeg tror på det, eller fordi jeg annonserte det og nå er fanget? jeg vet ikke. Jeg vet virkelig ikke. Det jeg vet, er at bygging her føles som hard modus. Det er ingen hype å ri på, ingen likviditet å tappe, ingen publikum som venter på å ape etter. Det er bare meg og arbeidet og stillheten som er høy nok til å høre mine egne tvil. Men den stillheten føles også som tillatelse. Jeg konkurrerer ikke om oppmerksomhet, jeg presterer ikke, jeg optimaliserer ikke for et marked som ikke eksisterer. Jeg bare bygger. Jeg er redd for at jeg er en bedrager. At jeg ikke er teknisk nok, ikke tilkoblet nok, ikke smart nok. At en dag snart vil alle innse at jeg bare var en fyr som hadde flaks en gang og tok det for skjebnen. Men så er det denne andre stemmen. Egoet. Det forteller meg at jeg skal være her, at jeg kan gjøre dette bedre enn noen andre. Jeg har ingen grunn til å tro det. Ingen. Men følelsen vil ikke forsvinne. ...