En teori jeg hadde som har blitt bekreftet i løpet av de to årene siden Domestic Extremist ble publisert: når det gjelder å bestemme seg for å få barn, er det mye vanskeligere å gå fra 0 til 1 enn fra 1 til 2, eller 2 til 3. Med andre ord må vi bruke mer tid på å inspirere folk som allerede er gode foreldre til å legge til i flokken sin – i stedet for å prøve å lirke opp engasjerte små feminister fra sine drivende isflak. Og denne julen ble jeg slått på nytt av en nylig anger som jeg frykter vil svi mer for hvert år, nemlig smerten ved å ikke ha det sjette barnet. Jeg savner ham.