Når du innser at livet er et spill, er det ikke slik at du blir uforsiktig. Du blir endelig oppriktig. Du slutter å klamre deg til livet. Du slutter å prøve å tvinge fram resultater. Du begynner å spille i takt med det som allerede skjer. Universet har aldri bedt om å bli tatt så seriøst. Den alvoret er noe sinnet legger på livet, som et kostyme det glemmer at det har på seg. Et spill handler ikke om å komme til slutten så raskt som mulig. Hvis det var poenget, ville det beste musikkstykket være det som slutter først, og den beste dansen ville være det med de korteste trinnene. Men ingen danser for å nå den siste posituren. Du danser for å danse. På samme måte er ikke livet et problem som skal løses. Det er en opplevelse som skal leves, utforskes og smakes. Å vinne er ikke å slippe unna spillet. Å vinne er å innse at du har lov til å nyte det. Når du identifiserer deg for sterkt med frykten din, fortiden din, statusen din eller historien din, glemmer du at du er observatøren, ikke karakteren. Da føles hvert hinder som en reell trussel i stedet for en invitasjon. Men når du husker hvem du er, blir livets utfordringer til interessante, morsomme gåter. Fiasko blir til tilbakemelding. Forandring blir en del av moroa. Du slutter å spørre, «hva om det går galt?» og begynner å spørre, «hva skjer hvis jeg prøver?» Her er en hemmelighet. I det øyeblikket du slutter å prøve å kontrollere spillet, begynner spillet å spille vakkert gjennom deg. Du flyter. Du improviserer. Du stoler på neste trekk uten å måtte se hele brettet. Livet fungerer best når du spiller det lett, med nysgjerrighet, humor og en følelse av undring. Universet tester deg ikke. Den danser med deg. Og det har det alltid vært. Før karakterens fødsel og etter dens død fortsetter den evige kosmiske dansen. Vekk det indre barnet i deg. Spill mer. Nyt dette spillet. Jeg elsker deg. - Sensei