Moderne diskurs artikulerer antisionisme og antisemittisme gjennom en spesifikk persepsjonskonfigurasjon. Antisemittisme fungerer som grunnlaget; Antisionismen fremstår som den ustabile figuren, som gjentatte ganger oppløses tilbake i det området. Antisionisme behandles som det markerte begrepet, antisemittisme som det umerkede – men markeringen holder aldri. Antisionismen veksler mellom å bli fremstilt som ren «kritikk av Israel» og å bli reabsorbert i antisemittisme, og i den prosessen kommer den til å ikke bety noe som helst. Antisemittisme er posisjonert som essens; Antisionisme som en tilfeldighet, uvesentlig, en maske, som ikke sier noe i seg selv. Resultatet er at antisionismen stadig trekker seg tilbake fra syne, og aldri får lov til å bli det sentrale objektet for persepsjonen i seg selv.