Julaften, 1776. En isete elv. En sliten hær. Og en urokkelig tro på deres sak, og på overbevisningene som bandt dem sammen. Det var jul, feiringen av Emmanuel: Gud med oss. For tusenvis av år siden, i menneskehetens mørkeste time, forente Gud sin skapelse som kjøtt og blod. Og den kalde natten i 1776 trodde et strevende folk at Han var nær igjen. Våre grunnleggere snakket åpent om denne sannheten. Benjamin Franklin minnet konstitusjonskonvensjonen på: «Gud styrer i menneskenes anliggender.» De visste at denne nasjonen ikke ble født ved en tilfeldighet, men ved forsynet. Det var Guds forsyn som ledet en desperat hær over Delaware. Guds forsyn som bar en skjør republikk gjennom revolusjon, krig og prøvelse. Og det er Guds forsyn som har brakt oss hit i dag, nesten 250 år senere. Julen minner oss om at frihet, som tro, krever offer. Det håpet fødes ikke i trøst, men i mot. John Adams advarte oss tydelig: «Vår grunnlov ble laget kun for et moralsk og religiøst folk.» Frihet kan ikke overleve uten ydmykhet overfor Gud. Nå er ansvaret vårt. Å føre denne arven videre—ikke til vår egen lovprisning, men til generasjoner som ennå ikke er født. Å forsvare friheten med takknemlighet, besluttsomhet og tro. Å huske, slik de gjorde på julaften, at Gud er med oss, og at med Ham er alt mulig. Nå begynner 250 år til.