Farmasøyt: Du ville ikke tro hvor vanskelig det er å få varelager [hos andre apotek i vår kjede]. Meg: Å, det ville jeg.

TIL at prosedyren deres også innebærer å ringe rundt til andre apotek på det offentlige nummeret, trykke 4, og starte samtalen med «Dette er et annet [kjedenavn] som ringer etter [pasientens] resept.» (Ingen autorisasjon jeg la merke til heller.)

Farmasøyt: gode nyheter, vi har N M-piller på stedet så pasienten kan starte i dag. For de resterende pillene, gå bare til din lokale, så vil de hente resten av resepten. Meg, til meg selv: Det er behagelig nok ikke helt sprøtt avhengig av lagermangel.

Farmasøyt #2: Fikk du delvis fylling? Du må gå tilbake til den som ga deg pillene. Meg: ... Dette var ikke det jeg ble instruert. #2: Vel, jeg vet ikke hvem som fortalte deg det. Meg: En autorisert farmasøyt som jobber for din kjede. #2: Det endrer ingenting. Meg: Selvfølgelig.

Min tillit gjenopprettet til den amerikanske medisinske økonomien for å favorisere et usett uformelt spesifisert kontrollregime fremfor den fornuftige løsningen uten papirarbeid som ble foreslått tidligere.