Den moderne britiske staten har oppdaget en ny kontrollmetode: hvis den ikke kan slå en mann i retten, vil den omklassifisere ham som en fare for barn. Ikke fordi han har skadet et barn, eller utgjør noen risiko, men fordi ordene hans går imot en politikk som bygger på stillhet og frykt. Saken om Jamie Michael viser hvor langt systemet har forfalt. En Royal Marine, som ble frikjent av en jury på få minutter, er nå utestengt fra å trene datterens fotballag og er merket med et stigma som kan hjemsøke en mann livet ut. Ikke for overgrep eller vold, men for å snakke for hardt om ulovlig migrasjon. Safeguarding, skapt for å stoppe den neste Ian Huntley, har blitt vridd til et verktøy for å kontrollere tanker. Den beskytter ikke lenger barn mot rovdyr, men beskytter staten mot uenighet. En mann som brukte et tiår på å bygge klubber for lokale gutter og jenter, blir behandlet som en latent trussel, navnet hans svarte, hans tilstedeværelse «overvåket». Han blir ikke straffet for en handling, men merket for en mening. Han blir ikke dømt ut fra bevis, men ideologi. Den britiske staten kan ikke stenge grensen eller deportere kriminelle, men den kan jakte på en far som raste på nettet etter å ha sett små jenter bli stukket i et dansestudio. Sykdommen er ikke administrativ inkompetanse. Det er moralsk inversjon. Den ufarlige mannen blir straffet med iver, mens den farlige mannen ignoreres med likegyldighet. Staten har «mistet» 53 000 ulovlige migranter og 736 utenlandske lovbrytere. Den har mistet dem i boligområdene, bilvasker, takeaway-kjøkken og underverdenen med kontanter i hånden som den later som om den ikke eksisterer. Den kan verken finne dem eller fjerne dem. Den kan ikke spore dem, kan ikke overvåke dem, kan ikke engang svare på grunnleggende spørsmål om hvor de er. Likevel har den tid og vilje til å stemple en dekorert veteran som en trussel mot mindreårige og nekte ham adgang til sitt eget barns fotballbane. Dette er ikke sikring. Det er hvitvasking av politisk straff gjennom barnevernbyråkratier. Trikset er slu og feigt: ikke kriminaliser ytringen direkte, for juryer kan nekte å dømme. I stedet bør du sverte taleren ved å stemple ham som «utrygg» rundt barn. Du får ikke en mann til å tie ved å bevise at han tar feil. Du får ham til å tie ved å få anstendige folk til å trekke seg unna ham. Du krangler ikke med ham. Du gjør ham utilnærmelig. En jury lyttet, veide bevisene og avviste saken på under tjue minutter. Den byråkratiske staten ignorerte dommen og idømte sin egen dom i hemmelige møter. Ingen diskusjon om fakta. Ingen anmeldelse av videoen. Ingen rett til å forsvare seg. Ingen skinn av rettferdighet. En lukket dom avsagt av tjenestemenn som ikke svarer til noen og aldri trenger å forklare seg. Storbritannia driver nå et skyggerettssystem hvor frifinnelse i retten ikke redder deg fra å bli dømt av komité. Den dypere sannheten er klar. En regjering som ikke kan kontrollere sine grenser, vender seg innover og søker å kontrollere sine undersåtter. Når du ikke klarer å stoppe kriminelle fra å komme inn, begynner du å behandle dine egne borgere som kriminelle. Patriotisme blir til ekstremisme. Sinne blir til fare. Faren som trener barna blir mistenkt, mens de faktiske gjerningsmennene går fri og forsvinner ut på landet uten konsekvenser. Staten beskytter ikke barn. Det beskytter sin politiske fortelling, selv om det betyr å ødelegge livet til en mann som gjorde mer for sitt samfunn enn noen av feigingene som fordømte ham. Den virkelige trusselen mot barn i Storbritannia er ikke en far som ropte inn i telefonen. Det er en regjering som har mistet kontrollen, mistet tilliten, og nå straffer de som legger merke til det. Et samfunn der vanlige foreldre må passe på hva de sier mens titusenvis av ukjente menn vandrer ukontrollert, er ikke et samfunn i god helse. Det er et samfunn som har gitt opp sine grenser, mistet motet og vendt sine politimakter innover for å skjule skammen. Budskapet er enkelt og ondskapsfullt: vær stille, ellers ødelegger vi deg. "Saken om Jamie Michael viser hvor langt systemet har forfalt."