Hver generasjon arver et land den ikke har bygget. Vi arver dens triumfer, dens nederlag, dens motsetninger, dens skjønnhet og dens historier. Hva vi gjør med disse historiene avgjør hvilken type nasjon vi gir videre. Thanksgiving eksisterer fordi én kvinne forsto dette. På 1800-tallet ble Thanksgiving kun feiret i New England. Det fantes ingen nasjonal dato, ingen kollektiv tradisjon. Men Sarah Josepha Hale, redaktør for det mest leste magasinet i Amerika før borgerkrigen, mente at alle amerikanere burde dele den. Hun mente at et land trenger felles ritualer for å forbli samlet. Så hun gjennomførte en kampanje som varte i sytten år. Sytten år med lederartikler, historier, dikt og brev til guvernører, geistlige og presidenter. Hun skrev til fem av dem. De fire første ignorerte henne. Hun fortsatte likevel. Så, i 1863, landet brevet hennes på Abraham Lincolns skrivebord. Landet rev seg selv i stykker. Brødre drepte brødre. Lincoln så det Hale hadde sett hele tiden: Amerika trengte et øyeblikk med kollektiv pause, en dag hvor familier i både nord og sør kunne samles, uansett hvor ødelagt, og huske hva som fortsatt bandt dem sammen. Han utstedte Thanksgiving-proklamasjonen i oktober samme år. Og vi lever fortsatt inne i hennes seier. Det ritualet er nå vårt å beskytte. En gang i året velger vi fortsatt bordet. Vi velger hverandre. Vi velger takknemlighet fremfor klage, kontinuitet fremfor kaos. Og ved å gjøre det, gjennomfører vi den arven Hale kjempet for å bevare. Troen på at amerikanere, uansett hvor forskjellige, fortsatt kan dele et ritual, et minne, en historie. Land forblir ikke hele med makt. De forblir hele gjennom kulturen. Gjennom historiene vi fortsetter å fortelle og meningen vi gir fra generasjon til generasjon. Enhet er ikke en tilfeldighet. Det er et valg, gjort igjen og igjen. Ha en fin høsttakkefest. 🍁🍽