Jeg ser stadig folk her insistere på at svaret på marinens problemer er større verftskapasitet. Jeg forstår følelsen. Vi vil alle ha flere skip. Vi har ikke levert et stort skipsbyggingsprogram i tide og innenfor budsjett på flere tiår. Men det som går glipp av, er at ekstra kapasitet ikke vil produsere mye hvis programmene som gir den kapasiteten er ødelagt på behovsnivå. Marinen har sjelden en fast idé om hva den vil bygge, og kravsettet driver av sted til designet blir uhåndterlig. Ta Constellation-klassen som et nylig eksempel. Det opprinnelige løftet var å basere den på det eksisterende FREMM-designet med rundt 85 % fellesskap; færre endringer, raskere bygging, lavere risiko. La meg understreke nok en gang at basisskipet allerede var et ekte skip i tjeneste hos den italienske marinen. Ifølge nylige rapporter har fellesskapet sunket til omtrent 15 % på grunn av ekstra krav til fremdrift, sensor, overlevelsesevne, skrog og kampsystem. Verftet er ikke den egentlige årsaken til forsinkelsen; Designutviklingen er det. Andre programmer er samme historie. Littoral Combat Ship kollapset på grunn av manglende klar oppdragsdefinisjon. Zumwalt ble en teknisk utstillingsvindu i stedet for en kampvogn. Ford-klasse hangarskipet stablet sammen førsteklasses systemer og absorberte alle nye krav. I hvert tilfelle kunne ikke yards bygges raskt fordi målet stadig flyttet seg. Skipsbyggere får bare rytme og skala når designet er fast, repetisjon begynner, og det finnes et stabilt utgangspunkt.