Lever mennesker små vesener i et stort univers? Vi er faktisk mye nærmere de største skalaene i universet (10^26 meter) enn vi er de minste (10^-35 meter). Det er bokstavelig talt lettere for oss å undersøke fjerne galakser enn å undersøke de minste bitene av virkeligheten. Vi er store vesener.

Vi tenker på tid som asymmetrisk. Fortiden skjedde virkelig og fremtiden eksisterer som flere muligheter. Men fra nåtiden, hvor vi faktisk bor, er vårt engasjement med fortiden veldig likt vårt engasjement med fremtiden. Vi projiserer/forutsier hva vi tror kan ha skjedd på grunnlag av sparsomme data (minner) som vår indre qualia-simulator strekker ut i en hel historie. Når vi lærer om helt nye dynamikker, kan det endre vår tolkning av fortiden, akkurat som det kan endre vår spådom om fremtiden. I ekstrem grad kan det endre "hva som virkelig skjedde" i fortiden, på samme måte som det å lære om en ny handlingsmulighet kan endre "hva som virkelig vil skje" i fremtiden. Når vi kobler oss sammen, tenker vi på oss selv som å bo i en felles fortid og styre inn i en mulig fremtid. Men det er mye mer vilt enn som så. Vi kolliderer/kollapser fortidige/fremtidige muligheter sammen. Å koble til en annen person/univers kan endre fortiden din.

Jorden frembringer utallige hydrokarboner for å gi næring til mennesket Mennesket har ikke noe godt å belønne jorden med Bore, bore, bore, bore, bore, bore, bore, bore