"Jeg heter Raymond. Jeg er 73 år. Jeg jobber på parkeringsplassen ved St. Joseph's Hospital. Minstelønn, oransje vest, en fløyte jeg knapt bruker. De fleste ser ikke engang på meg. Jeg er bare den gamle mannen som vinker biler inn i feltene. Men jeg ser alt. Som den svarte sedanen som kjørte rundt parkeringsplassen hver morgen klokken seks i tre uker. Ung mann som kjører, bestemor i passasjersetet. Cellegift, tenkte jeg. Han slapp henne av ved inngangen, og brukte deretter 20 minutter på å lete etter parkering, og gikk glipp av avtalene hennes. En morgen stoppet jeg ham. "Når i morgen?" "6:15," sa han, forvirret. "Rom A-7 vil være tomt. Jeg sparer det." Han blunket. "Du... kan du gjøre det?" "Det kan jeg nå," sa jeg. Neste morgen sto jeg i A-7 og holdt standen mens bilene sirklet sint. Da sedanen hans kom, flyttet jeg meg. Han rullet ned vinduet, målløs. "Hvorfor?" "Fordi hun trenger deg der inne med seg," sa jeg. "Ikke her ute og stresser." Han gråt. Rett der på parkeringsplassen. Ryktet spredte seg stille. En far med en syk baby spurte om jeg kunne hjelpe. En kvinne som besøker sin døende ektemann. Jeg begynte å ankomme klokken 5 om morgenen, notatbok i hånden, og sporet hvem som trengte hva. Sparte plasser ble hellige. Folk sluttet å tute. De ventet. Fordi de visste at noen andre kjempet mot noe større enn trafikk. Men her er det som forandret alt: En forretningsmann i en Mercedes skrek til meg en morgen. "Jeg er ikke syk! Jeg trenger det stedet til et møte!" "Da kan du gå," sa jeg rolig. "Den plassen er for noen som skjelver for hardt på hendene til å gripe rattet." Han suste av gårde, rasende. Men en kvinne bak ham gikk ut av bilen og klemte meg. "Sønnen min har leukemi," hulket hun. "Takk for at dere tok imot oss." Sykehuset prøvde å stoppe meg. "Ansvarsspørsmål," sa de. Men så begynte familier å skrive brev. Dusinvis. "Raymond gjorde de verste dagene utholdelige." "Han ga oss én ting mindre å bryte over." Forrige måned gjorde de det offisielt. "Reservert parkering for familier i krise." Ti steder, merket med blå skilt. Og de ba meg styre det. Men det beste av alt? En mann jeg hadde hjulpet for to år siden, moren hans overlevde, kom tilbake. Han er snekker. Bygde en liten trekasse, monterte den ved de reserverte plassene. Inne? Bønnekort, lommetørklær, pastiller og en, "Ta det du trenger. Du er ikke alene. -Raymond & Venner" Folk forlater ting nå. Müslibarer. Telefonladere. I går la noen igjen et håndstrikket teppe....