Jeg har lagt merke til en motreaksjon mot folk som sies å «glorifisere» Kina. For å være ærlig, ser jeg ikke mange som glorifiserer Kina. Det jeg ser, er folk som med rette motsetter seg vestlig imperialistisk privilegium. Jeg vil dele litt av min egen reise for å gi litt perspektiv. De siste årene, mens jeg har forsket på, skrevet og i økende grad deltatt i debatter om Kinas rolle i verdensøkonomien, har jeg lagt merke til et slående mønster: å demonisere Kina er helt akseptabelt. Anklager om teknologityveri, industriell overkapasitet og undertrykkende autoritærisme blir kastet mot Kina uten mye nyanse eller kontekst. Det er vanlig — nesten tatt for gitt — å mene at Kinas fremvekst er farlig. Etter å ha brukt mye av min karriere på å jobbe med utviklingsspørsmål i det globale sør, føles tonen i disse kritikkene kjent. De gjenspeiler imperialistisk privilegium, neokolonial uro og en dyp uvillighet i Vesten til å gi politisk eller økonomisk makt til utviklingsland. Kinas fremvekst er den første reelle testen på om Vesten kan akseptere at en stor utviklingsnasjon lykkes med å fremme suveren utvikling på egne premisser. Så langt mislykkes Vesten på den testen. Så nei — folk som meg glorifiserer ikke Kina. I møte med Vestens kompromissløse demonisering av Kina, prøver vi bare å minne andre på at det ikke er noe galt når et utviklingsland faktisk utvikler seg.