Jeg har et kjærlighets-/hatforhold til internett. På den ene siden knytter den oss sammen, lærer oss og underholder oss. På den annen side er det en utløp for menneskelig raseri. Menneskelig raseri er stygt og kan virke veldig grusomt, men det stammer faktisk fra smerte, frykt og maktesløshet. Sinne, selv når det rettes feil, føles styrkende. Online raseri føles sammenhengende i øyeblikket, men det er flyktig og til slutt isolerende på lang sikt. Jeg godkjenner det ikke. Jeg lurer bare på om det er mulig å endre det. Som kollektiv, vil vi noen gang vokse fra dette? Bare spørsmål fra et lite menneske...

Også, hvis vi ikke hadde internett å rase på, hvordan skulle vi uttrykke følelsene våre? På en sunnere måte, eller ville folk blitt poste mye oftere?