I Japan finnes det en ekte tradisjon som høres nesten utrolig ut i starten — noen milliardær- og elitefamilier adopterer voksne menn som sine sønner, og gifter dem deretter bort til døtrene sine, alt for å bevare familienavnet. Denne praksisen handler ikke om romantikk eller hemmelighold. Det er en århundregammel skikk kjent som voksenadopsjon, og den eksisterer av én sterk grunn: arv. I Japan er et familienavn ikke bare symbolsk — det representerer ære, forretningskontinuitet, omdømme og historie. Når en mektig familie ikke har noen mannlig arving, kan det å miste etternavnet bety å miste alt de har bygget opp gjennom generasjoner. I stedet for å la det skje, velger familier nøye en dyktig voksen mann — ofte en betrodd ansatt, leder eller forretningspartner — og adopterer ham juridisk som sin sønn. Når han er adoptert, tar han familiens etternavn og blir den offisielle arvingen. I mange tilfeller gifter han seg deretter med familiens datter, og samler både blodlinje og virksomhet under ett navn. Det som gjør dette spesielt fascinerende, er hvor praktisk det er. Kjærlighet kan være en del av ligningen eller ikke, men kompetanse er alltid det. Disse mennene er valgt for sine lederegenskaper, disiplin og evne til å beskytte familiens rikdom og omdømme. I en kultur som verdsetter stabilitet over sentimentalitet, sørger dette systemet for at selskaper ikke kollapser bare på grunn av biologi. Noen av Japans største selskaper — inkludert kjente familieeide bedrifter — har stille overlevd i hundrevis av år takket være denne tradisjonen. For utenforstående kan det virke merkelig eller til og med sjokkerende. Men i Japan blir det sett på som en smart, ærefull løsning på et ellers ødeleggende problem. I en verden besatt av blodlinjer fant Japan et annet svar: familie er ikke bare hvem du er født til — det er hvem du er betrodd å bli.